Jeg hatet alltid når de voksne sa at ting var bedre før. Nå er jeg selv i den alderen hvor jeg ser forandringer i verden rundt meg og lurer på om det er til det bedre eller det verre.
Sosiale medier og smarttelefoner er jo et evig hodebry, iallfall for oss med tenåringer i hus. Jeg hører ofte folk si «De er så drøye med hverandre. Det er så mye vold, mye mer enn før». Men er det det, er det mye mer vold enn før? Eller er vi voksne til stede i ungdommenes verden på en annen måte enn før? Vi har tilgang på deres verden på en helt annen måte enn da jeg var ungdom. Nyhetsbildet er helt annerledes og mye mer «in your face» enn det det var tidligere.
Nå oppdateres nyheter time for time. Før internett var det ikke sånn. Adresseavisen leverte ikke ut pamfletter med «Akkurat No» konstant.
Kanskje føles det bare mer voldsomt. Nesten som om du får slåsskampen du leser om inn i egen stue.
Snabba Cash aka Trondheim
Da jeg var ungdom, sånn i 13–14 års alderen, var vi også tidvis ganske så jævlige med hverandre, det var baksnakking, sjalusi og drama over en lav sko. Jeg hadde en venninne som var forelsket i en gutt, men han hang mye med en annen jente. Da la vi henne for hat, ringte henne (fra telefonkiosk, til hustelefon) og fikk henne til å møte oss, ute. Der ble det et lite trivelig møte med både lugging, dasking og drittslenging.
Veldig, veldig drittalt gjort og fullstendig uberettiget. Så fikk vi tilsnakk av noen andre i gjengen, som berettiget kalte oss idioter, og sa at sånn går det ikke an å oppføre seg. Vi mumlet «- Hore», i skjegget, mens vi gikk litt skamfullt av gårde. Vel viten om at dette egentlig var ganske dust gjort.
Det var en blanding av sjalusi og kjedsomhet, og at vi hadde hisset oss opp i fellesskap først. For det kan skape en ganske euforisk stemning, det å føle at man er på innsiden, mot den på utsiden. Og man vil for alt i verden ikke være den på utsiden selv, så da er det bare å henge seg på. Men så blåste det liksom over, ting spredte seg ikke som ild i tørt gress.
Elever angrepet på skoletur i Trondheim: – Virker som tilfeldige ofre
Å bli kalt hore på en parkeringsplass på Tiller foran fem stykker er noe ganske annet enn å bli kalt hore på snap chat, i en chat som kan deles i det uendelige.
Å bli ferska mens man suger noen på en fest, og at ryktet går på skolen er ille. Men å få et bilde av seg selv med en penis i munnen, spredt for alle vinder på snap og andre steder på internett, det må være en så forferdelig følelse. Et stort tillitsbrudd også, da det ofte er eier av penis som er fotografen. Dette er jo ulovlig, men for et ungt menneske tipper jeg skammen og frykten for mange er for stor til å i det hele tatt tørre å anmelde det. Så vit det, eiere av unge peniser der ute, at hvis man utsetter et annet menneske for noe sånt, så vet man ikke utfallet. Det er ikke alle som klarer det det innebærer å stå i noe sånt.
Det er også lett å være hard ved et tastatur, hvor folk blir ansiktsløse og man kan gjemme seg bak falske profiler. Det er lettere å hisse opp stemningen og få med flere, nå ut til flere, enn det har vært tidligere. Hvis man da møtes «irl» (in real life) for å ta hverandre etter falske rykter og timevis med drittslenging i diverse chatter, da kan jeg se for meg at stemningen både er mer hissig og alvorlig enn da jeg og mine venner hadde hisset oss opp analogt.
Vi som er foreldre i dag følger mye mer opp enn mine foreldre gjorde, men følger vi med?
Den verden ungdommene våre har tilgang på er så stor, mye større enn den jeg kunne drømme om da jeg var tenåring. Samtidig er den blitt så bitte liten. Telefonkiosken på Tiller er borte, og i dag virker det umulig å gjemme seg.
Les flere tekster av Lisa Tønne her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Hvilke verdier skal feires?
Jeg får lyst til å skrike: Kom deg gjennom en vanlig mandag uten å legge ut en skitt!
En stemme for fremtiden
Hva er viktig for deg?