På 17. mai feirer vi friheten vår, men vi strever med å la alle få leve fritt.
Snart er det 17. mai, og det blir jo alltid litt halloi når folket skal samles for å feire landet. Hvilke verdier skal feires? 17. mai er grunnlovsdagen, vi feirer altså regler. Men etter andre verdenskrig er det vel så mye friheten vi feirer. Men ikke alles frihet, eller? Tidligere år har vi hatt rasende debatter om hvilke flagg det skal være lov å ha med i 17. mai-toget, og hvem som kan få lov til å gå med bunad. Nå er det et nytt 17. mai-tog og nye muligheter til å bli rasende. For tåler vi en kvinne med skjegg og bunad?
Ja, jeg tenker på kjønnsdebatten, et meget betent tema både for dem det angår og dem det overhodet ikke angår. Det virker som om det er en enorm trigger for mange. Hva er det som er så vanskelig med det? Er det fraværet av nettopp regler? Nå skal vi altså feire frihet, men likevel er det nettopp friheten vi strever litt med å la folk få leve ut.
– Jeg har alltid hatt en følelse av at noe er feil
Hvorfor er kjønnsidentitet så problematisk? Jeg klarer ikke forstå hvordan dette kan gjøre folk så inn i hampen rasende. Det er snakk om hva enkeltmennesket føler, det forandrer egentlig ikke så mange regler. Jeg tror ikke det nødvendigvis går til helvete for et barn som vokser opp med en far som vil bli kalt mamma. Jeg tror kanskje snarere det barnet vil vokse opp med en dypere forståelse av menneskesinnet og alle dets kriker og kroker. Det viktigste for et barn er betingelsesløs kjærlighet. Hvis far som vil bli kalt mamma, gir det, så tror jeg ting vil gå meget bra. For er det et problem for meg at Tor identifiserer seg som kvinne og vil bli kalt Turi? Skaper det problemer i min hverdag? Rokker det ved noe i min verden?
Så kan man jo da begynne å argumentere, hvilken do skal Turi som ble født Tor bruke? Nå er det jo sånn på jentedo, at det er båser, vi har ikke felles tissoteck hvor man kan bivåne hverandres kjønnsorgan. Jeg har også hørt folk snakke om frykten for voldtekt, men det er vel ikke der vi skal starte hvis vi vil voldtekt til livs? Det får bli en annen kronikk. Problemet mitt er at jeg ikke skjønner problemet. Er det at ting blir vanskeligere å sette i bås som gjør det rotete for folk?
Hvorfor må de forsvare at de finnes?
Jeg ser jo at det er litt kjedelig for jentene hvis Kenneth med 80 kg muskelmasse, men med en følelse av å være kvinne, skal konkurrere mot jenter født jenter i sprint for eksempel. Jeg ser at det kan bli litt kjeksete for the original girl. Samtidig så vil jeg jo definere Marit Bjørgen som 80kg muskelmasse. Og der tror jeg idretten kommer til å være god, de kommer til å finne løsninger på dette. Tenk så gøy det blir når vi har herre, dame og ikke-binær femmil. På den måten kan det jo hende at kvinnene endelig får drive med skiflyvning? Og kvinnefotballen får kanskje sponsorer og tilskuere.
Det å la folk få være som de er, uansett om det oppfattes rart eller tullete av omverdenen, vil også spare samfunnet for masse penger. Tenk så mye penger vi vil spare i psykisk helse hvis rausheten ovenfor det som oppleves som «annerledes» blir større. Alle er «annerledes». På seg selv kjenner man absolutt ingen andre enn seg selv.
Men jeg skjønner også at det kan bli litt mye, når noe av det villeste Ola Nordmann kan tenke seg er at kong Olav tok trikk! Da forstår jeg jo at begeret kan renne over for noen, hvis ikke binære skal kle seg i bunad og man faktisk ikke aner om det er penis eller vagina under stakken.
Jeg krysser fingrene for at vi slipper rasende debatter om hvem som passer inn og ikke i bunad og 17.-maitog. Hurra for friheten. Bare fordi man ikke forstår noe, betyr det ikke at det er feil.
Les flere tekster av Lisa Tønne her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
«Jeg ble tvunget til å gå til jentene, men følte ikke at jeg passet inn»
«Å være normal er et bitte lite nåløye ingen kommer gjennom»