Vi er en halv fot inn i 2024, det store kutt-året i Trondheim kommune. Etter utallige oppslag i Adresseavisen om store økonomiske problemer i kommunen, lurer jeg: Hvem må lide i år?
Går vi en ny sommerferie i møte som kun er ferie for de barn, unge og voksne som ikke har behov for bistand, som er privilegerte og uvitende om livets kontraster, som kan styre sin hverdag uavhengig av assistenter og politikere? Vil «vanlige folks» rettigheter også gjelde for beboerne i Boa? Kommer det til å kuttes i de tjenestene som får vår hverdag til å gå rundt, tjenester vi som foreldre er avhengig av for å kunne puste?
De store synderne til økonomisprekken er etter hva vi kan lese i hovedsak helse og velferd, Boa (Bo- og aktivitetstilbud) og BPA-tjenester. Når det gjelder Boa har vi kunnet lese om et stort økonomisk overforbruk, hvor handlingsfriheten nå innskrenkes på det drøyeste. Hvor brukere ikke lenger en gang unnes en tur på butikken. Fritidsaktiviteter kan de bare glemme. De daglige gjøremålene som gjør hverdagen meningsfull skal tas fra dem, dekningen må innskrenkes til kun å dekke behov for helsetjenester. Frihet og fritid prioriteres ikke, det skal kuttes det som kuttes kan – spesielt på de områdene hvor de som belastes ikke har kapasitet eller mulighet til å stå imot. Det faktum at en bruker ønsker seg et verdig og innholdsrikt liv i tråd med krav og rettigheter er sikkert forståelig for de fleste. Men når det koster penger, blir det tydeligvis vanskelig å prioritere. Når skal politikerne begynne å bevilge penger etter faktisk behov og ikke et tenkt scenario?
Selv er jeg så klart en del av den gjengen som kaster penger ned i det sorte hullet, syndebukkene som gir sprekker i budsjettet. Mitt barn koster stat og kommune massevis av penger hvert eneste år. Helsetjenester, BPA-ordning, våken nattevakt, tilrettelegging i barnehage, ekstra personell og utstyr.
Hvorfor står vi så alene?
Bonderomantikk?
Barnehagen er først og fremst for barna
Iblant lurer jeg på om det finnes politikere med liv utenfor A4-boksen. Finnes det politikere som har alvorlig syke barn, barn med funksjonsvariasjoner – som vet hvordan de beslutningene de tar, de kuttene de gjør, kjennes på kroppen? Kan årsaken rett og slett være at alle vi foreldre til barn, unge og voksne med funksjonsvariasjoner og alvorlig sykdom ikke har tid til å styre kommunene, fordi tiden vår går med til å krangle på vedtak, lover og rettigheter som politikerne setter underskriften sin på?
I Adresseavisen 5.januar kunne vi lese følgende: «Administrasjonen understreker at innsparinger vil ha innvirkning på brukerne og vil være en utfordring å akseptere både for brukere og pårørende». En skulle tro at resterende befolkning i Trondheim kommune også hadde hatt store utfordringer med å akseptere et liv begrenset til husets fire vegger, uten mulighet for å gjøre ærend, uten ønsket menneskelig kontakt og uten fritidsaktiviteter. Det mannen i gata tar forgitt, er altså ikke andre forunt.
En annen ting som forundrer meg, er at behov virker å ha en tendens til å opphøre i ferier. Eller gjør de egentlig det? Er det kanskje bare beleilig å se bort fra behovene akkurat i uke 28, 29 og 30, eller enda lenger for barn og unge som går på skolen, fordi vi skal ha ferie? Barn og unge som kanskje går på tilrettelagt skole, i tilrettelagte barnehager, som har «spesped»-timer og et skikkelig opplegg rundt seg alle andre dager i året – gud forby at deres behov også skulle dekkes under ferietiden. Hvordan kan det ha seg at disse barn og unge blir stående uten tilrettelagte aktivitetstilbud i feriene?
Nytt år, nye diagnoser
To feilgrep på ett døgn
Er idretten egentlig for alle?
Det arrangeres fotballskole, teater sommercamp, låtskrivercamp, dansetimer, og åpen skatehall, for å nevne noen aktiviteter i regi av Trondheim kommune sommeren 2024. Hva med barn med sterk autisme og ADHD, barn og unge med store funksjonsvariasjoner, barn som har de samme behovene som friske barn, men som trenger at aktivitetene tilrettelegges på en annen måte, som kanskje trenger at gruppene er mindre og ikke så bråkete, at dekningen av personell til bistand er bedre? Det er faktisk ingen tilbud i Trondheim kommune som er ment for dem. Så all den tilrettelegging, all behov for rutine og stabilitet disse barna måtte ha, skal åpenbart bare imøtekommes når det ikke er ferie.
Kan det være at de som sitter med makta ikke forstår hva disse livene innebærer? Hva behov faktisk vil si? At ordet behov ikke er synonymt med «hadde vært kjekt», men heller «helt nødvendig», livsnødvendig om du vil, for det er det behovene speiler for mange.
Så hvilke kostnader skal vi kutte, Kent? De som er budsjettert ut ifra et drømmescenario, som helt fra start ikke er konstruert for å holde mål – eller skal vi vurdere å kutte i kirsebæret på toppen? Hvor mange av oss kan lukke øynene, sitte stille i båten og se på hva det kan gjøre med et menneske å ikke få menneskelig kontakt, ikke få kjenne på mestringsfølelse, ikke være en del av noe større, ikke kjenne på vennskap, livsglede eller verdighet?
Må man virkelig være direkte berørt for å bry seg?
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!