«Bor du på gård? Så heldig du er!» Sitatet kommer fra en ny bekjent, det er ikke første gangen jeg hører lignende. Jeg må si meg enig. Livet på landet passer meg ypperlig. Her kan jeg boltre meg på store arealer. Ingen naboer med innsyn. Lyden av varm augustvind i moden havreåker. Jeg er heldig, jeg vet det. Men det er ikke ren idyll.
Min nye bekjent tilegner landbruket verdier jeg ikke er så sikker på om vi har lenger: hender i jorda, ro i sjelen og gode dager.
Reiser vi tilbake hundre år på gården min, vil vi finne et bruk med folk i alle rom og dyr i fjøset. På åkeren dyrket de korn, gress, potet, kål og gulrot. I fjøset sto det kyr, høns, griser, sauer og hester. De var selvberget. Det yret av liv på gården, tauser, drenger, bonden selv og familien.
På nabogårdene var det likeens. Arbeidet var tungt og strevsomt, men de jobbet alle mot et felles mål. Utviklinga har siden den gang ført oss i en annen retning.
Først kom traktoren, som sendt fra himmelen, og gjorde dagene lettere. Det ble mulig å få gjort mye mer på kortere tid. Hesten forsvant. Senere ble det mer lønnsomt å konsentrere drifta mot et mer ensidig landbruk, her satset vi på melk. Dermed røk grisen, sauen og høna. Vi hadde plutselig plass til flere kyr i fjøset, og behovet for gress ble større. Fra åkrene forsvant korn, potet, kål og gulrot, og frem vokste timotei og engsvingel. Drengene og tausene ble overflødige. Bonden sto igjen alene.
Skulle man drive ensidig ble behovet for flere dyr større, og fjøset måtte bygges på. Først på 60-tallet og så igjen på 80-tallet, for vår del. Det ble nye lån finansiert med melkeproduksjon. Det holdt en stund. Mine foreldre ga opp melkeproduksjonen på 90-tallet. De siste dyrene flyttet ut, og tilbake sto et tomt fjøs med bare et fjernt ekko av tidligere tiders yrende liv. Mamma og pappa tok seg jobb utenom gården, og dyrkamarka ble til kornproduksjon ved siden av.
I 2018 tok jeg og mannen min over drifta. For å kunne drive gården er vi begge i 100 prosent arbeid utenfor gården. Det betyr at vi i perioder jobber mer enn det er timer i døgnet, sånn omtrent. Samtidig er vi såpass privilegerte at vi har ferie og er dekket av det offentlige om vi skulle bli syke. Det er ikke tilfellet for bønder som ennå lever utelukkende av gården. For de som har valgt den veien, koster en ferie for mye, og tilgangen på avløser er begrenset. Velferden ved lengre sykdom eller skade eksisterer så å si ikke.
På nabogården er folket på annet arbeid. Heltidsbonden er blitt ensom. Jeg tror at når bonden for 100 år siden la seg om kvelden, sovnet han tungt med én gang, vel vitende om at arbeidet han nedla var prissatt. Det er ikke nødvendigvis tilfellet i dag. Selv i de periodene hvor vi jobber flere timer enn døgnet har å tilby, ligger jeg våken når jeg legger meg og bekymrer meg over fremtiden, økonomien og været. Jeg er ikke alene om dette i mitt yrke. Når folk nå roper ut om muligheten for 5 prosent rente, er renta på lånet vårt allerede oppe i 6,5 prosent. Slik er det når en driver næring. Ikke fikk vi gleden av 0 prosent under pandemien heller, det gjaldt ikke for oss. Investeringsbehovet grunnet kravene som stilles landbruket, gjør at stadig flere gir opp, resten sitter igjen med vanvittige lån.
Jeg kan ikke huske å ha hørt at dyretragedier, på lik linje med de vi har i dag, var et problem for 100 år siden, den gang da gården var full av folk. Vi må tørre spørre oss selv hvorfor slike ting skjer, heller enn å automatisk fordømme enkeltbønder og landbruket generelt. Jeg tror det er et symptom på utviklingen vi har hatt, en utvikling hvor bonden må løpe fortere i stadig brattere motbakke. Bære ansvaret alene. Det er dårlig butikk å være sadist i landbruket, noe helt annet er riv ruskende galt når bonden slutter å gå i fjøset. Under et styremøte i mitt lokale bondelag, stilte noen spørsmålet: «Hvorfor holder vi egentlig på med dette her?». Det ble stille rundt bordet. Det er jo galskap, vi investerer all vår tid og økonomi for å holde Norges beredskap oppe på dugnad. Vi sitter igjen med lån opp over ørene, har ikke råd til å slutte og snart ikke råd til å fortsette. Fanget. Husmenn av staten. I en utrygg verdenssituasjon jobber vi for å sikre folket mat på bordet i dag og i morgen, vi jobber for fremtiden.
På 32 år er 62 500 aktive gårdsbruk lagt ned, 37 682 står igjen. Slå ring om landbruket, den norske bonden er rødlistet. Jeg elsker landbruket. Her får jeg jobbe med det jeg brenner for, jeg har dyktige kolleger og det er et fint samhold i næringa. Her kommer folk løpende, uansett hvor travelt det er, om en trenger hjelp til noe. Døra er åpen og kaffekoppen klar ved kjøkkenbordet der hvor folk fortsatt er hjemme. Matproduksjon er verdens viktigste yrke. I tillegg sysselsetter det enormt mange. Men vi mistet noe underveis, noe jeg håper vi kan få tilbake. Hender i jorda. Ro i sjelen. Gode dager.