Vel, svart senker dagen seg for min del nå i desember. Rullegardina mi har gått ned, både fysisk og mentalt.
Det er mørkt når vi kreker oss ut av huset på morran og mørkt når vi kommer tilbake. Vi fyrer for kråka, mens vedskjulet tømmes minutt for minutt.
Jeg drømmer om rolige desemberdager, men ender opp i en evig runddans av arrangement. Det skal avsluttes, tennes, bakes og oppvises. Vi kjører frem og tilbake på glatta i mørket mens lyslenker glorer i stille grender i de utroligste fargekombinasjoner. Snøen har heldigvis lagt et nådefullt slør over alt vi burde ha gjort i hagen, og trampolina som står der i all sin prakt.
Samtidig er den dårlige samvittigheten min i krig med mine barns forventninger til pakkekalender, rampenisse og julestemning. «Men det er jo ikke jul ennå!» roper jeg fortvilet og møter forundrede blikk.
Har advent tapt? Har vi forskjøvet hele julefeiringa til desember?
Til den måneden i året som ikke gir noe gratis ved dørene. Det er fortsatt en haug med hverdager, knapt dagslys å spore og ei tidsklemme som ikke tar ferie. Matpakkene skal smøres og ting skal huskes på, som vi mest sannsynlig glemmer.
Når rampenissen går tom for ideer
Arbeidslivet driter i om man skal stille med nisseluer og et brett rundstykker til julefrokosten i barnehagen. Nei, det kjøres på med frister og rapporter og alt som skal ordnes før det nye året kommer, og ikke minst … Sjukdom. Er det noe du kan være sikker på i desember så er det at noen, sannsynligvis alle, kommer til å bli sjuke. For mange er omgangssjuka fast førjulstradisjon.
Er du ikke tom for sykt-barn-dager allerede, så tømmes den kontoen i alle fall nå. Kan det hende at dette kjøret vi har lagt opp til i desember har noe skyld i at «Alle disse sykedagene som kom og gikk, lite visste vi at de var selve juleferien»?
Før var desember en fastemåned der vi skulle avstå fra ting frem til julaften, nå har det blitt en måned der vi skal rekke alt og unne oss alt, helst før julaften. Det skal drikkes, spises, koses og nytes.
Jeg skjønner at vintermørket suger, men jeg tror da vitterlig at vi har bedre av en uke med fråtsing enn en hel måned med trøstespising?
Så jeg er sær. Jeg nekter å se julebrus, pepperkaker eller utelys før første desember. Streng. Jeg setter ikke opp juletreet før lillejulaften. Spesiell. Jeg ønsker å kose meg med jula når jeg har: Ferie. Du vet, når vi ikke har noe vi må rekke. Når skolen, butikken og barnehagen er stengt. Jeg har ikke noe behov for å pakke ned jula 2. juledag. Det er først da jeg har hvilepuls nok til å dra frem krakken og puste på ei stund.
Dugnad for alle?
Ikke det at jeg har vaska gølvet, det er ikke mye vits her i huset. Jeg gidder heller ikke å stryke klær for innen vi har forlatt huset er alle så overoppheta i yttergangen at de klærne er dampa klar på egen hånd.
Så hvorfor har desember fått bli «Hele Norge baker, stresser og vasker»?
Vi burde utnytte desembermørket til å frede hybelkaninene og ikke bry oss om støvet som er synlig i maks 1,5 time.
Svart senker natten seg, i stall og stue.
Jesus ble født i en stall. Senga hans var ei krybbe. Selveste julekongen lå altså svøpt i en foringsplass. Luktmessig var det neppe en fest for nesa, men det var vel derfor den ene kloke mannen fra Østen tok med røkelse da? Juleevangeliet nevner verken sølvpuss eller nystrøkne julegardiner der i stallen. Så hvis det var godt nok for Jesus, så tenker jeg at omtrentlig der skal jeg legge standarden for årets julevask.
De siste ukene nå skal jeg sette frem en skvett grønnsåpe her og der, kjøpe sju slag i butikken, legge meg tidlig og la håndball-jentene sørge for adventsstemning i heimen.
Det må være greit å være sliten, trøtt og sannsynligvis sjuk nå i desember. Ikke la deg lure til å tro at advent skal være en førjulsfestival og hver luke i kalenderen som en dag i fornøyelsespark.
Og tro meg, snart snur sola og det blir lysere.
Dagen skal atter ny, stige av røde sky
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!