Kristin Nordvoll Mork foreldrefella på Instagram og spaltist

Et høsttegn like sikkert som at bladene skifter farge er det at feeden din på Facebook fylles av dassruller, bambussokker og digitale skrapelodd. Dugnadssesongen er her, og ingen er trygge.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Min førstefødte har vært tre dager på håndballskole. Den har gitt syre i beina og stjerner i øya, og jeg innser at jeg nå dras inn i hallmørket denne høsten for å bli håndballmamma. Men selv om ungen er klar som et egg, er vi som foreldre klare? Klare for kjøringa, helgene, cupene og ikke minst; dugnaden?

Nå er det snart vi som står på jobb og dealer dassruller ut av bagasjerommet. Vår tur til å overbevise samtlige Facebook-venner om bambussokkens uovertrufne egenskaper. Og selge bestemor digitale skrapelodd med elendige odds.

Misforstå meg rett, jeg digger dugnad. Dugnaden står sterkt både i Norge og i mitt hjerte. Men jeg digger ikke dugnad for enhver pris. Og ikke enhver form for dugnad.

For det første, hvor ble det av barnearbeid i dette landet?

I min barndom vi gikk rundt i nabolaget og solgte lodd og telte varer på Domus for å komme oss på håndballcup. Nå kan barn lene seg tilbake og se på at foreldre selger sjela si og tørkerull på sosiale medier. Hva lærer de egentlig av det? Jo, «mamma fikser det».

Men er ikke noe av poenget med dugnad å gjøre ting sammen? Hvor mange nye folk i lokalsamfunnet sitt blir man kjent med ved at man selger kjeks på nett? Og når dugnaden kun blir utført av foreldre, er det mange som kjenner at det koster mer enn det smaker. Hvor mange år på rad kan du prakke på ditt nærmeste nettverk mikrofiberkluter?

Og samler du inn penger til ungen din, eller jobber du dugnad slik at seniorlaget skal få reise med fly til kamper i stedet for buss? Man trenger ikke å ha nobelpris i matte for å forstå at den virkelig fortjenesten går til dassrull-kongene og kjeks-imperiet. Jo da, helt sikkert lettvint for klassene, men ikke for foreldrene. Vi er nødt til å kjøpe ut et parti med dassruller som tar en diger jafs av både lommebok og bodplass. Så må vi krysse fingre og håpe at vi får solgt alt. Ikke alle klarer det. Dugnaden skal være frivillig, men for mange oppleves den ikke slik i praksis.

Skulle du ha tre unger eller flere som vil delta i aktiviteter, ja da får du bare gå ned i stilling, for da har du nok arbeid. En fortvilt enke med fire barn sa at hun hatet dugnad, en annen mor fortalte at hun nektet barna å delta på de vanligste «dugnadsaktivitetene». En trebarnsmor fra Sunnmøre fortalte meg at hun gruet seg til at hun måtte selge 22 esker fiskeprodukter før jul. Her skal det ikke bakes sju slag, de skal selges!

Det ideelle er at alle foreldre skal bidra. Men vi lever i et samfunn der ikke alle kan bidra like mye, verken økonomisk eller fysisk.

Vi ønsker at alle skal være inkludert, men samtidig å dra på dyre turer som krever foreldrebetaling eller masse dugnad. Vi ønsker å ta vare på miljøet, men legger opp til lange reiser, salg av ting og kjøp av utstyr.

Ved hver utgift der noen foreldre tenker; «Å det hadde vært gøy», må vi alltid huske at andre tenker:   «Å, det blir dyrt.»

Standarden kan ikke settes av de som har to fulle lønner, to barn, god helse og stort nettverk.

Denne høsten er det rekordmange hjem som har det så trangt at de sliter med å finne penger til å kjøpe klær til seg selv. Kan vi da forvente at det skal selges saft og sokker på fritida? Hva om mor ikke har et svært og ressurssterkt nettverk som kan kjøpe lodd? Og far ikke har jobb eller kolleger å prakke duftlys på? For mange går rett og slett ikke regnestykket opp.

Derfor inviterer jeg herved til en annen type dugnad i høst:

Kan bankene dra på seg spanderbuksene og sponse-skjorta?

Kan forbundene senke prisene på avgifter?

  • Kan kommunene sette ned halleie og opp støttebidrag til idrett og kultur for barn?

  • Kan lag og klubber tenke grundig igjennom; Hva må vi bruker penger på i år? Kan vi kutte ut noe? Og kan vi gjennomføre dugnad på en mer effektiv måte? Dette krever nok en del, men i år tror jeg dette trengs mer enn noen gang før.

  • Korps og idrett handler om samspill, lagfølelse og fellesskap. Og sist jeg sjekka, var alle de tre tingene gratis. Det er også verdier som står igjen lenge etter at lårmusklene eller fingerferdighetene svinner hen.

Så la oss skape et dugnadsfellesskap der det er godt og trygt å være, både for barn og foreldre.c

Les flere tekster av Kristin Nordvoll Mork her!

Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook