Tatiana Elsoukova Litteraturformidler og skribent

Å reise fra mistroiske Russland til tillitsfulle Norge var for meg en befrielse. Men er Norge så tillitsfullt som vi tror?

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Da jeg kom til Norge som utvekslingselev i 1995, la jeg fort merke til de store forskjellene i tillit mellom Russland og Norge. Jeg husker barnelekene som lå strødd på plenen foran husene i Kirkenes, der jeg bodde etter at jeg kom til Norge. Jeg husker syklene som sto ulåst og hagemøblene folk lot stå ute over natta. Alt dette lå og sto uten tilsyn, og ingen tok det! I Russland ville alt dette for lengst blitt stjålet. «Det som ikke blir spikret fast, blir tatt,» brukte man å si i Russland.

I huset der jeg bodde i Kirkenes låste vi aldri døra. Mens i Russland vokste jeg opp bak en dobbeltdør. Vår leilighet lå i sjette etasje i en høy boligblokk. Sent på 1980-tallet satte vi inn en jerndør utenpå vår gamle dør. Begge dører hadde flere låser, og det å komme hjem var som å gå inn i en safe. Å ha jerndør var en vanlig praksis i Russland. Hadde man råd til sommerhus, datsja, bygget man et høyt uhyggelig gjerde rundt det, og pyntet det gjerne med piggtråd.

Politiet og rettsvesenet i Russland var ofte korrupte og ineffektive. Forsikringer var for dyre for vanlige mennesker. Folk fikk ikke erstatning ved tyverier. Ble vi ranet, kunne vi tape alt. Når systemet svikter, må man selv ta forholdsregler. Derfor installerte russere jerndører og bygget høye gjerder. I en tillitsundersøkelse fra 2018 i regi av Levada-senteret, en russisk ikke-statlig organisasjon som driver med sosiologisk forskning, svarte 80 prosent av deltakerne at man ikke skal stole på andre mennesker og at man bør utvise forsiktighet.

Sterk mistillit i dagens Russland skyldes ikke bare korrupt politi og rettsvesen. Landet har en lang historie med regimer som plantet og dyrket mistillit blant sine borgere. Under Stalin laget staten betegnelser som «folkefiende» og oppfordret folk til å være på vakt og spionere på hverandre. Angiveri var overalt. Folk tystet på hverandre: sine kolleger, sine naboer, og til og med sine familiemedlemmer. Min farfar var en av dem som ble erklært som folkefiende. Først mange år etter sin død fikk han gjenreist sitt omdømme.

Også Putins regime oppfordrer til, og utnytter, mistillit mellom folk. Istedenfor «folkefiende» blir de som kritiserer krigen og Putin erklært for utenlandske agenter. Angiveri er igjen på moten i Russland. Folk blir tystet på og arrestert. Frykt for forfølgelse og straff står igjen sterkt. Og frykt og mistillit splitter folk. Når du ikke stoler på noen, blir det ennå vanskeligere å stå sammen og protestere mot urettferdigheten og undertrykkelsen.

I sin bok Hva er tillit, påpeker Harald Grimen at de som mistror alt og alle, har en tendens til å tolke alt i verste mening, også andres forsøk på å vise seg pålitelige. Mistroiske personer vil ofte samhandle mindre hyppig, og med færre personer, enn de som stoler på andre. Den mistroiske vil få mindre positive erfaringer og ha færre anledninger til å lære tillit. Den mistroiske risikerer derfor å bli lukket inne i seg selv, skriver Grimen og siterer Graham Greene: «Det er umulig å gå gjennom livet uten tillit, det ville være å være innesperret i seg selv, den verste av alle fengselsceller.»

Til høsten skal Trøndelag Teater sette opp Det åttende livet (til Brilka) etter bestselgerromanen til den tysk-georgiske Nino Haratischwili. Stalins represalier og angiveri samt lidelsen og mistenksomheten de resulterer i er et av romanens hovedtemaer. En av hovedkarakterene, Kitty Jasji, lykkes med å flykte til London etter at ha opplevd både tortur og forfølgelser fra Stalins hemmelige politi. I møte med vennlige engelskmenn blir Kitty konfrontert med mistroen som ble en del av hennes personlighet etter livet i Sovjet: «En dyptgående grunnleggende mistro mot andre mennesker. Som om hun bare ønsket å få det bekreftet at folk aldri mente det godt med henne, at de ikke holdt ord.»

Mistillit gjør at man lukker seg i sin lille boble, verden utenfor blir truende og alle de andre ses på som fiender. I Det åttende livet (til Brilka) siteres den georgiske filosofen Merab Mamardashvili: «Lager man et fiendebilde, slipper man en ødeleggende kraft, for det er ikke fienden som skaper mistro, det er mistro som skaper fienden.» Det virker som at både russere og Russland nå står i fare for å lukke seg i seg selv, i sin mistillit mot Vesten, bak en kraftig jerndør.

Også i tillitsfulle Norge finnes mistillit. Siden januar i år har jeg vært på leiemarkedet. Da jeg fikk avslag etter avslag på de leilighetene jeg søkte på, begynte jeg å lure på om det hadde med det ikke-norske navnet mitt å gjøre. Jeg ble nysgjerrig og tok opp temaet med venner og bekjente, både de som er på leiemarkedet og de som leier ut selv. Jeg oppdaget at jeg var langt fra den eneste med utenlandsk navn som slet med å finne et nytt sted å bo. Det er dessverre fortsatt sånn at de fleste norske utleiere heller vil leie ut til etnisk norske enn utlendinger, og heller til jenter enn gutter.

Hør Tatiana Elsoukova i Adressa-samtalen på Olavsfest:

Når vi viser sterk tillit til noen, kan vi ende opp med å vise mistillit til noen andre. Men dette kan vi endre på, hvis vi vil. Alle har vi mistillit i oss. Alle har vi kjent på skepsis mot det som er fremmed og mot de som ikke ser ut, snakker og kler seg som oss. Men denne mistilliten kan også frarøve oss mange fine møter og skjulte skatter. Sondre Justad sa det så fint i samtale med Håkon Haugsbø på Vestfrontmøtet under Olavsfest: «Vi har mistet veldig mye på veien når vi ikke tør å åpne opp og bli bedre kjent med hverandre.»

Jeg tror vi kan møte denne mistroen i oss selv uten at vi trenger å bruke så mye energi på å skamme oss. Vi kan heller bruke energien på nysgjerrighet, spesielt nysgjerrighet til andre folk, som Justad oppfordret til: «Vi burde tillate oss bedre tid til å være nysgjerrig på hverandre og forstå at det ligger så utrolig mange skatter og så mye fint bak det vi ikke forstår.»