Lisa Tønne Komiker, skuespiller og spaltist i Adresseavisen

Jeg føler det er veldig i tiden for min generasjon å hylle feilbarligheten.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Å fortelle stolt og koketterende om egne «dårlige» valg. Spesielt er det feilbarligheten i oppgavene som foreldre jeg sikter til. For det å være en litt nonsjalant type som gir litt F i ungene har blitt litt kult, og en motpol til hen som alltid har med små figurer av agurk i matboksen. Hvorfor er det et tema over hodet, at det skal være kult å gi F i ungene, tenker jeg? Kanskje fordi mange som har barn egentlig ikke synes det er så kult å henge med barna sine? At det oppleves som litt tøft at noen tør å si det høyt. Kjipt for barnet da.

Samtidig opplever jeg noe krampaktig over denne tøffas attityden. Som om det ligger en dårlig samvittighet i bånn som bare må ut. Og, i mangelen av å klare å løse det, er det lettere å si «fuck it, jeg er også et menneske som må få leve mitt liv, og om jeg ikke baker kaker til skoleavslutninger eller skjærer frukten i terninger i matpakken så er jeg god nok likevel».

Selv er jeg veldig opptatt av å være en god veileder for mine barn, jeg er opptatt av å være hardt til stede i barnas liv, ofte går jeg fullstendig på akkord med meg selv for å klare å være der på den måten jeg ønsker. Jeg gjør masse feil, og er dundrende urimelig iblant. Men aldri har jeg kjent at det handler om hvordan jeg lager matpakker eller hvor mange kaker jeg baker til avslutninger. Mine feil handler heller ikke om at jeg benytter meg av 1-2-3 kake, de er forresten ofte både laktose og glutenfri, så slår jeg jo alle fluer som kan smekkes i en smekk! For, er det ved matpakker og kakebaking skoen egentlig trykker?

Jeg tenker at det er i orden å være livredd for ikke å strekke til overfor barna sine. Det er i orden å føle seg elendig hvis man har skreket barnet sitt i fjeset, fordi man selv ikke klarte å romme sine egne følelser den dagen. Men, jeg synes ikke det skal avfeies med, «ja ja det får de takle. For jeg er bare et menneske jeg også.»

Vi er kanskje litt ødelagte alle man på hvert vårt vis, i større eller mindre grad. Arvesynden har mest sannsynlig gjort seg gjeldende i oss alle. Vi har laget oss overlevelsesstrategier som var helt nødvendig som barn, men som nå først og fremst står i veien for å bli en best mulig versjon av seg selv. Så, kan vi ikke heller gi hverandre råd om hvordan man best mulig kan rette opp, når man har føkka opp?

Jeg synes alltid det er så rart når folk snakker om «foreldrerollen». At jeg er forelder er jo ikke en rolle, det er meg! Hele meg, med alt mitt riff og raff. Hvis man snakker om det som en rolle, oppleves det som noe du skal passe inn i, som ikke er deg? Hvis du til stadighet skal kle deg i en uniform som er litt trang, er det klart du vil ha behov for å vrenge den av deg iblant. Men barna vet jo ikke at det er å passe inn i «foreldrerollen» du strever med.

Jeg tenker barn ikke har vondt av at vi feiler, så lenge vi på en sann og ærlig måte forsøker å rett opp i våre feil. De skal jo også lære å bli hele mennesker som takler å føkke opp.

For eksempel hvis man har blitt for sint. Når man da ber om unnskyldning, sørg for at unnskyldningen virkelig er en unnskyldning, ikke en beskyldning. «Unnskyld for at jeg ble så sint, men når du bare slenger fra deg ting og jeg aldri får gjort noe annet enn å rydde etter deg så blir jeg så sliten». Da sier vi jo egentlig bare «unnskyld, men det var din feil». Si «unnskyld for at jeg ble så sint». Tål deg selv. Tål at du er et elendig menneske iblant, men vis at du eier det, så ikke barna dine må bære sekken med all din elendighet.

Akkurat som at du vil at de skal være selvstendige og bære sekken sin selv, må også vi voksne bære vår egen. Kanskje blir det hyggeligere å være sammen da, når alle bærer sin egen sekk?

Les flere tekster av Lisa Tønne her!

Bli med på Adressas valgfest på Nordre: Lørdag 26. August kl. 12!

Torsdag 31. august inviterer Studentersamfundet og Adressa til valgdebatt & politisk nachspiel. Les mer her!