«Arbeid er veien ut av fattigdom» får vi ofte høre, og arbeid hjelper åpenbart på økonomien. Men i den tiden vi lever i, der alt har blitt mye dyrere, er arbeid ikke nok for mange av oss. Som en enslig forsørger som endte opp på arbeidsavklaringspenger etter alvorlig kreftsykdom, har dette vist seg veldig klart. Etter flere år med veldig lav inntekt fra Nav, utallige jakter på tomflasker for panten og en lang parade av trakasserende brev fra inkassoselskaper som førte til utvikling av en angstlidelse, var jeg fast bestemt på å komme meg tilbake til arbeidslivet, koste hva det koste vil. Glem senskader etter kreft og angst, fattigdom er langt verre. I så måte kan man vel si at de lave utbetalingene fra Nav absolutt «motiverer» folk tilbake til arbeidslivet, og det er vel hensikten.
Bonderomantikk?
Jeg hadde trengt Snøfall da jeg var barn
Heldige meg fant en fantastisk arbeidsgiver, som er både fleksibel og veldig tålmodig og som legger til rette så godt de kan. Jeg har jobbet meg opp fra en 40 prosent stilling til 80 prosent, og jeg har også blitt folkevalgt i høst og har inntekt gjennom det. Jeg er konstant utslitt, men som sagt: Fattigdom er langt verre. Mine økonomiske problemer burde vært historie, og for bare noen få år siden hadde de nok vært det. Men plutselig er det nesten umulig å leve på en vanlig inntekt i Norge. Huslånet har blitt flere tusen kroner dyrere, strømregningen, forsikringen, maten og ikke glem drivstoff, alt har blitt så dyrt at det er mange tusen mer i vanlige utgifter hver måned. Selv med nesten doblet inntekt er det så vidt jeg holder hodet over vannet, og jeg kan ikke fatte hvordan folk som fortsatt lever kun på Nav, greier seg. Sparekontoen er fortsatt tom. Skjer det noe utenom det vanlige, er det øyeblikkelig krise. Det er ikke et mysterium for meg hvorfor matkøene hos Frelsesarmeen blir lengre for hver dag som går. Selv familier med to inntekter holder så vidt hodet over vannet økonomisk, og man blir fort sliten av å trø vann måned etter måned, år etter år. At problemer med psykisk uhelse er et økende problem i befolkningen, er heller ikke et mysterium for meg.
Jakten på de «verdige fattige» er uverdig
Trodde du velferdsstaten tar seg av oss? Særlig ei gruppe sliter
Skammen er stor og forståelsen liten, spesielt rundt høytider som julen. Kjøpepresset er skyhøyt, og redselen for å skuffe barna på julekvelden er stor. Håpløsheten er ekstra sterk. Fattigdom er ikke for pyser.
«Jeg ønsker at julen kunne være over. Jeg er fattig og har ikke råd til verken julegaver eller mat. Jeg skjemmes over det», skrev en fortvilt mann på Facebook. Sånn er den nye virkeligheten i Norge.
Har man ordinær inntekt og fortsatt ikke greier å innfri de økonomiske forventningene fra samfunnet rundt seg, kan skammen bli enda sterkere, fordi man føler man ikke har en gyldig grunn til å streve, og man føler man blir sett ned på fordi man ikke har kontroll på økonomien. Det går mye energi inn i å skjule situasjonen man er i. Håpløsheten kan fortsatt være der, fordi hvis man allerede er i full jobb, hva mer kan man gjøre for å komme ut av den situasjonen man er i? Arbeid skulle være veien ut. Men selv om man jobber til det går på helsa løs, er det fortsatt ikke nok i dagens Norge.
For mange er det ikke skinnende julelys i enden av tunnelen denne julen, mørketida kommer dessverre til å bli lang.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!