Lisa Tønne Komiker, skuespiller og spaltist i Adresseavisen

Når noens personlige grense for hva som er greit, tråkkes over, kommer det gjerne en humordebatt.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

«NRK fjerner Radioresepsjonen-innslag etter reaksjoner», «NRK fjerner innslaget i Radioresepsjonen der Tore Sagen leser opp et rasistisk notat for å gjøre de andre programlederne flaue». Dette er overskrifter som pryder nett- og papiraviser over gjennomsnittet ofte. Da dukker gjerne debatten om hvor grensen går for humor og komikere. Dette er ikke et enkelt terreng å navigere i, først er man kanskje bastant i en retning for i neste øyeblikk være helt uenig med seg selv. Disse diskusjonene utløses ofte når noen føler at sin personlige grense er tråkket over. Men hvor går grensen for humor? Finnes det egentlig noen grense? Nå snakker jeg ikke om juridiske grenser, de er jo mer eller mindre trukket opp. Men de linjene som ikke er trukket opp, de virker det som det er vanskelig å forholde seg til for oss mennesker. Når vi møter noe vi ikke liker, er det ofte veldig vanskelig å slå seg til ro med at «dette liker ikke jeg», for så å la det fare.

Saker som denne gjør at det stadig dukker opp debatt om grensen for humor, men finnes det egentlig en grense, spør spaltist Lisa Tønne. Foto: Skjermdump

Vi lever også i en tid hvor det føles som en synd å krenke noen eller noe. Det er så sabla lett å krenke noen også, for det finnes både andregrads og tredjegrads krenk. Samtidig skal det være lov til å bli krenket. For hvor arrogant er du, hvis du tror du skal komme deg ukrenket gjennom livet!? Men er det virkelig sånn at alle skal forholde seg til din grense? Nei, sånn kan det ikke være. Når jeg møter den holdningen, får jeg lyst til å krenke bare for krenkethetens skyld. Hvorfor blir jeg så provosert av det? Jo, jeg tror det er når noen setter sin sannhet ut som en allmenn sannhet. Min sannhet og oppfattelse er jo bare min.

Jeg sier ikke at det ikke er lov til å bli krenket, klart det er lov, men stå i egen krenk. Ikke reis deg opp og prøv å forby det som ble sagt fordi du ble krenket. Skriv gjerne et leserinnlegg og fortell hvor krenket du ble. Men da er det langt mere interessant å høre ditt personlige ubehag rundt situasjonen, synes jeg, hvorfor ble du så krenket av dette?

Det kjedeligste som finnes, er når klikkåte journalister hauser opp krenkestemningen og skrur opp temperaturen i et lett krenket, men akk så krenkende kommentarfelt, kun for en saftig overskrift og rottefingre over det ganske land som klikker så fingra blør. Når disse «konstruerte» debattene dukker opp, hvor sitater er tatt ut av kontekst, raser kommentarfeltet fort inn i personhets. Det å få høre at du er en støgg hore som fortjener å bli voldtatt fordi du har levert en morsomhet som har tråkket på tær, er overraskende vanlig. Og litt krenkende, faktisk.

Tore Sagen fikk kjeft i ukevis for å være rasist, men konteksten for den mislykka spøken viser at han ikke er det. Kontekst er alt.

Men jeg har ikke noen løsning på dette, for jeg heier på at man skal kunne tulle med alt. Samtidig er jeg jo veldig streng på at man ikke skal bruke n-ordet. Da kan jo noen kverre på det og si at «ja, men hvis det er en vits da…». Da blir jeg annengradskrenket og sier «det er ikke lov å si». Så sier jeg at det er historieløst, fordi her er det en historie å ta hensyn til. Når jeg blir arrestert fordi jeg tuller med for eksempel trans, så surner jeg og sier «men dette var jo åpenbart en vits», men det er jo også historieløst av meg. Min vits gjelder jo også mennesker med en kronglete historie. Så sier kanskje noen «det er å sparke nedover». Men er det ikke krenkende å påstå at det er å sparke nedover også, implisitt at jeg er over? Er det ikke krenkende å utelate noen helt fra å bli tullet med?

Jeg har ingen konklusjon, derfor velger jeg som mitt uttrykk å avslutte med disse Pauli ord: Den som krenken først ble var, det er krenkens rette far, den som sier disse ord det er krenkens rette mor. Mer tannløst og ukrenkende kan det vel ikke bli, blunkesmilefjes!

Les flere tekster av Lisa Tønne her!

Hva mener du, finnes det grenser for humor? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.

Blir man lykkeligere uten skjerm? Møt Michael Stilson som har vært avlogga siden september: Avlogga: Lykkeligere uten skjerm? Facebook