Maktkamp: Daværende partileder Liv Signe Navarsete, Ola Borten Moe og Trygve Slagsvold Vedum under et landsstyremøte i Senterpartietet i 2014. Maktkampen den gangen gjør meldingen som ble sendt fra Storlien ekstra belastende. 

Navarsete fortjener applaus

De som har opplevd noe vondt i livet, vet at det straffer seg å legge smerten bak seg og gå videre i full fart.

Det gikk som de fleste regnet med. Onsdag fikk vi vite at politiet ikke vil etterforske den grove meldingen som ble sendt fra ei hytte på Storlien for to år siden. Den idiotiske og primitive beskjeden til Liv Signe Navarsete er likevel ikke noe hun bør legge bak seg.

Mange, både i og utenfor Senterpartiet, mener vi burde vært ferdige med den for lenge siden. Vi mediefolk får kritikk for at vi gir saken altfor stor oppmerksomhet. Men verkebyller det ikke blir stukket hull på, vokser seg større og større helt til de sprekker.

Saken handler ikke om at noen skal «tas». Den handler ikke om hevn eller straff. Den handler om helt grunnleggende, menneskelige mekanismer. Mange som har opplevd noe vondt, vet at hvis de ikke får klarhet i det som skjedde og bearbeider det, kan det komme tilbake med dobbel styrke.

Den som opplever noe smertefullt, må bearbeide det vonde og ikke gå videre i livet altfor raskt. Det er ikke sunt å dvele ved ubehag og dyrke det som er vanskelig. Men det er like usunt å legge lokk på det. Fortrengning, heter det i psykologien. Å fortrenge ubehag kan være en nyttig forsvarsmekanisme, men det kan også få svært problematiske konsekvenser.

Hvis vi legger lokk på det vonde og «går videre i livet», som mange mener Liv Signe Navarsete nå bør gjøre, blir smerten liggende der i år etter år. Livet kan virke helt ok. Du kan jobbe hardt, trene målbevisst og skaffe deg en rekke gjøremål, slik at du nesten glemmer det vonde som skjedde. Likevel ligger smerten der og ulmer.

LES OGSÅ: Borten Moe fratrer inntil videre som nestleder

Det småkoker et sted i underbevisstheten. Vi vet hva som skjer når noe koker under lokk og dampen ikke slipper ut. Det koker over, og det kan skje med voldsom kraft. Den undertrykte smerten kan bli som en trykkoker. Den kan eksplodere.

Sp’s ledelse gjorde en alvorlig feil da de ikke tok ordentlig tak i saken da det ble varslet om den for to år siden. Meldingen var fullstendig uakseptabel i seg selv, og den ble ekstra belastende siden den ble sendt etter en opprivende maktkamp mellom Navarsete og Ola Borten Moe to år tidligere. Nå, når idiotiet på Storlien er blitt en stor mediesak (obs, det var ikke Navarsete som gikk til mediene), virker partiet handlingslammet.

De prøvde å presse fram en tilståelse ved å true med at saken ble anmeldt til politiet hvis ingen meldte seg, men det ga selvfølgelig null resultat. Den eller de skyldige visste godt at politiet ikke vil bruke ressurser på en grundig etterforskning av en slik melding.

Nå har vi fått beskjed om at saken ikke blir etterforsket. Partiledelsen må ha vært klar over at henleggelse var det mest sannsynlige utfallet. Behandlingen av saken er derfor et nokså hjelpeløst spill for galleriet.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Derfor slutter vi ikke å mase om grisemeldingen

Nå ser det ut til at Sp håper at saken sakte, men sikkert vil dø av seg selv. Den vil få mindre og mindre oppmerksomhet, og den vil antakelig ikke koste partiet så mange velgere. Men verkebyllen blir liggende der. Den vil gjøre mer og mer vondt, inntil den sprekker. Jo lengre tid som går, desto vondere kan det bli.

I debatter, leserinnlegg, kommentarfelt og sosiale medier er det nå stadig flere som sier at saken må legges død. Liv Signe Navarsete må legge den bak seg og gå videre i livet sitt, mener mange. Den sterkeste meldingen hittil la Mariann Skotte, Sp-ordfører i Lesja, ut på Facebook: «Skjerpings, damer! (…) På tide å gå videre nå.» Hun skrev med en slags stolthet at «flere av oss» har fått mye verre meldinger uten å gjøre noe med det.

Sp’s fylkesleder i Trøndelag, Gunn Iversen Stokke, har også bagatellisert det som skjedde. Til Klassekampen sa hun at sexmeldingen er et i-landsproblem og at den ikke fortjener å få så stor oppmerksomhet i pressen.

Metoo-bevegelsen kan rydde opp i et alvorlig samfunnsproblem. Når de som varsler får beskjed om at de må tåle såpass, at de burde holdt kjeft, at de må komme seg videre i livet, skader det kampen mot sextrakassering.

Jeg forstår godt at mange kvier seg for å varsle om ubehagelige meldinger, sextrakassering og uakseptabel oppførsel fra menn med makt. Men vi får ikke slutt på slikt svineri hvis ingen varsler. De som tar den belastningen, som Liv Signe Navarsete har gjort, fortjener applaus heller enn å få beskjed om at de må komme seg videre i livet.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her