Jeg har vel skrevet det før, mange ganger faktisk, men nå må det gjentas: Norsk idrett har et omdømme- og lederproblem. Problemet kommer forbausende ofte til syne i nasjonalidretten langrenn.

Vår sak om Petter Northug og hans kommunikasjon gjennom egen tv-kanal, på tvers av skiforbundets egen mediekanal og strategi, etterlater tvil om hvem som bestemmer. Er det Petter Northug eller er det skiledelsen som har mest makt i Langrenns-Norge?

I henhold til inngåtte avtaler er det ingen tvil om at Skiforbundet skal ha regien på landslagsløperne. Det omfatter også Petter Northug i sesongen. Derfor var det problematisk at en landslagsløper holdt seg borte fra media så lenge, og da Petter Northug omsider hadde noe å meddele, valgte han å stå frem på sin egen kanal. For øvrig iført et antrekk som også skaper reaksjoner i landslaget.

Kjetil Kroksæter - kommentator i Adresseavisen.

Når vi stiller spørsmål rundt dette, fremstår langrennssportens talsmenn og ledere som forskremte høns, eller kanskje snarere struts som stikker hodet i sanden. Det er umulig å få et klart svar fra noen om hva man mener om Northugs provokasjon.

Petter Northugs tilhengere elsker at han utfordrer det etablerte systemet, og skiesset svikter aldri media når det gjelder å skape konflikter og oppstyr. Skiledelsen har gjentatte ganger lovet at de skal styre den mannen med hardere hånd, men praksis tyder på at det går i motsatt retning. I en sesong der Northug ikke har prestert noe som helst, og burde være ydmyk som aldri før med tanke på VM, tar han seg selv ut til alle VM-distanser og gjør skiledelsen til latter, eller pisser på dem, som det heter i moderne idrettsspråk.

Etter den klønete håndteringen av Sundby-saken og alt det andre trøblet i høst, var skiledelsen enige om at organisasjonen måtte bli mer åpne og tilgjengelige. Sånn fremstår de ikke med Northug.

Noe av det som skadet omdømmet til norsk langrenn, var avsløringen om bruken av forstøverapparatene i smøretraileren. Hva skjedde da skisesongen startet på Beitostølen? Jo, smøretraileren ble gjerdet inn sammen med VIP-teltet. For sikkerhets skyld plasserte man et «adgang forbudt»-skilt ved inngjerdingen. Slik kom langrenn i skade for å bekrefte inntrykket som var skapt av at det som foregår i traileren, vil man helst holde skjult. Og løpere utenfor landslaget følte seg ydmyket.

At Skiforbundet pådrar seg et underskudd på driften som følge av dopingsakene, forsterker inntrykket av en organisasjon i krise. Men valget om å ta på seg utgifter til et granskningsutvalg og advokat til en lojal medarbeider under dopinganklage, kan ikke kritiseres.

Likevel sitter vi igjen med et inntrykk av en organisasjon som sliter med å gjennomføre de endringene som er vedtatt. Vi har fått en bekreftelse på at nasjonalsportens kommunikasjonsproblemer er et kulturelt fenomen. Her, som i andre organisasjoner, er det ikke så enkelt at man bare fatter et vedtak og så endrer kulturen seg.

Skiforbundet er ikke den første organisasjon som oppdager at kulturendringer er et møysommelig arbeid, hvis man ikke er i den heldige situasjonen at man kan bytte ut medarbeidere. Hvis ikke ting løses bedre ender man vel der? Men Petter Northug er neppe den første som blir skiftet ut, samme hvor brysom han er.