Det er når det går dårlig Ståle Solbakken virkelig kjenner hvor mye det betyr.
Tankene om hva som gikk galt, gnager i hjernen. Han sliter med å skru av. Det går ut over familien.
– Det er det største aberet med å være landslagstrener. Det er dårlig for helsen.
Solbakken ler litt. Men bak latteren ligger alvor.
– Hvordan preger det deg?
– Voldsomt. Altfor mye, fastslår Norges landslagssjef.
I NRK-podkasten Sånn er du har han brukt enda sterkere ord om følelsene som bobler i ham etter nederlag: Han får ikke sove. Svetter «som en gris». Det føles som alle innvollene vrenger seg.
Ståle Solbakken er en vinner. For å vinne må han være en god leder. I dette intervjuet gir han et innblikk i egen metode.
Som andre bransjer
Et fotballag er et arbeidsmiljø med mange likhetstrekk til arbeidslivet for øvrig. En gjeng medarbeidere skal sammen nå en målsetting. Trenerens jobb er å legge best mulig til rette for at det skal skje.
Det handler mye om behandling av mennesker, slik ledelse gjør det i varehandel, finans og andre bransjer.
Samtidig er toppidrett ekstremt. Tilfeldigheter i avgjørende øyeblikk kan være forskjellen på suksess og fiasko. Søkelyset fra omverdenen er enormt. Slik kan det kanskje beskrives som et arbeidsmiljø på anabole steroider.
Solbakken vet det bedre enn de fleste.
I tyske Köln var det så ampert blant supporterne at han ble fotfulgt av livvakter til trening. I FC København hadde han to av Skandinavias største fotballjobber samtidig som trener og sportsdirektør.
Nå er utfordringen en annen. Debatten om VM i Qatar og Norges strenge koronarestriksjoner har ligget der som energilekkasjer, men det handler om mer.
Der Solbakken er vant til å jobbe med spillerne hver dag, får han som landslagssjef noen hektiske perioder i løpet av året til å skape et lag.
Solbakken er en leder som bare får lede sine viktigste medarbeidere innimellom. Mange av spillerne forholder seg til andre ledere med helt andre prinsipper resten av året. Hvordan gjør han det?
Må prioritere
Noe av det viktigste er å velge hva du ikke skal bruke tid på.
– Du må prioritere noen ting. Noe vil du prioritere ekstra fordi det gjør at du vinner kamper. Noe må du bare glemme fordi du får det ikke til uansett.
Da landslaget ble samlet i Marbella i mars, var det første gang Solbakken møtte spillerne. Det var et par treningsdager. Så skulle de spille tre kamper i løpet av syv dager.
– Det var ekstraordinært vanskelig. Men jeg tror du må presentere noe for spillerne på feltet med bilder. Du må overbevise dem om at dette er riktig. Og så må du presentere et sett med regler om hvordan vi skal være.
Må bygge kultur
Solbakken vil forme en gruppe som trives med hverandre på og utenfor banen, men uten at det blir for snilt. Det skal være et prestasjonsmiljø.
– Hvordan skaper du det?
– Det handler om at man er åpen og ærlig med hverandre. At man skiller mellom person og sak, tør å stå opp for det man mener på en saklig måte og vil laget det beste. Det er en tendens i samfunnet at det blir mer og mer individualisert. Det er noe man må legge vekk på landslaget. Vi vil gjøre landslaget til noe som er stort å være med på.
– Hva ser du etter når du skal bygge et lag?
– Først og fremst handler det om at du har fotballferdighetene som skal til. Du kan være en så god person du bare vil hvis du ikke kan spille fotball. Så er det følelsen når du snakker med spillerne. Det er lettere å bli kjent med dem i en klubbhverdag, men det blir du etter hvert her også.
– Det er en balanse mellom at du skal få dem til å føle seg vel, samtidig som dette er toppidrett. Alle kommer ikke til å føle seg vel hele tiden, og sannsynligvis skal de det heller ikke.
– Er du oppsøkende overfor misfornøyde spillere?
– Hvis du gjør et laguttak som er overraskende for mange, kan det være det er behov for å gi noen en ekstra forklaring. Men i bunn og grunn tar jeg ut de 11 jeg mener er best. Det er forklaringen. Det kan være én eller to får en ekstra begrunnelse, men jeg vet ikke om du har krav på det. For du er her, du skal representere landet ditt, og det er 25 i troppen og 11 som kan starte.
Nådeløs på ett punkt
Solbakken ser på seg selv som en leder som gir folk en ekstra sjanse.
– Der er jeg nok ganske rund. Men jeg er ikke rund på at man må støtte gruppen, man må gi litt av seg selv, ønske alle godt og prøve å gjennomføre det vi i trenerteamet sier man skal gjøre på og utenfor banen. Hvis jeg ser at noen med vilje ikke følger dette, er det bedre å slå ned på det og konfrontere enn å la det skli ut.
– Hva gjør deg forbannet?
– Hvis noen ikke løper den ekstra meteren for naboen, at han vil skinne selv på bekostning av en medspiller. Eller at man ikke støtter lagkameratene i garderoben hvis det går tungt for en selv.
– Hvordan slår du ned på det da?
– Da må jeg snakke med vedkommende, enten i plenum eller gjennom en enkeltsamtale.
– Hvordan vekter du de to alternativene?
– Kanskje det som har skjedd, er av en sånn karakter at alle må vite det. Da kan du like godt ta det i plenum. Eller kanskje det ikke er så stort, men noe som er i ferd med å skli ut. Da kan du si fra direkte om at vedkommende må justere adferden litt på eller utenfor banen.
– Har det vært noen runder til nå?
– Det er nesten motsatt med denne gruppen.
– Hvordan merker du det?
– Det handler litt om å stille krav til hverandre. Du er her for én ting, og det er å vinne fotballkamper. Da må du gjøre det som kreves for å få til det.
– Hva var det som manglet?
– Jeg synes de var altfor snille med hverandre. Det hjelper ikke at jeg stiller krav til dem, hvis de ikke stiller krav til hverandre. Det er der man må skille mellom person og sak. Du må tørre å stå i det og coache hverandre uten at det skal gå utover et vennskap eller en relasjon. Alle har det samme målet, og det er å vinne fotballkamper.
– Hvordan bygger du opp den kulturen?
– Det handler blant annet om at vi har samtaler om det, at jeg adresserer det. Spillerne selv tok opp hansken sist med et eget møte. Det kan være smart fordi noen kanskje sliter mer med å ta ordet hvis vi i støtteapparatet er der.
Peker på sosiale medier
At spillerne fremstår snillere, kan være knyttet til samfunnsutviklingen. Flere som har vært lenge i fotballen, har påpekt et skifte de siste ti årene.
– Min tilbakemelding burde være den eneste og viktigste, men det er ikke sånn det er. Nå har du sosiale medier, hvor det kommer veldig mye tilbakemeldinger hele tiden. Så har du agenter og foreldre, samtidig som pengeflommen gjør alt mer spektakulært. Det er mange flere som har mer å vinne og tape økonomisk på at en spiller får vist seg frem for eksempel i en landskamp.
– Har du tilpasset deg den samfunnsutviklingen som leder?
– Det tror jeg alle må. Jeg må ha forståelse for det presset unge mennesker er under og forstå mekanismene i samfunnet. Det gjelder å distansere seg fra det.
– Må du gi spillerne mer klapp på skulderen?
– Du kan si at man alltid kan løpe etter den riktige tilbakemeldingen et eller annet sted. Jeg tror man heller må jobbe med at spillere og ledere er trygge på seg selv.
Tydelig sjef eller venn?
Er det mulig å være både en tydelig sjef og en leder medarbeiderne kan åpne seg for? For Solbakken handler oppskriften om én ting.
– Man må skille når man er instruktør, og når man ikke er i en coachingrolle. Da kan du gå inn og ha en normal diskusjon eller samtale. Men det kan ikke være midt på treningsbanen.
– Er det egentlig mulig å skille?
– Ikke 100 prosent. Men jeg tror det er mulig å ha normale samtaler som kan være sosialt berikende for begge.
– Har du sett på spillere som venner mens du har vært deres leder?
– Det er kanskje noen som er blitt venner i etterkant, og at det har oppstått gjennom det vi har hatt sammen. Men jeg hentet for eksempel Geir Frigård, som jeg hadde spilt 100 kamper med og som er rundt min alder. Da måtte jeg skille mellom det.
Blir for ærlig
Man kommer ikke unna fagkompetansen. For Solbakken «må faget ligge i bunn». Han har tydelige bilder av hvordan lagene hans skal fremstå på banen.
– Styrken min er at jeg ser spillet godt, fastslår han.
Heller ikke det er unikt for fotball. Ta for eksempel avtroppende statsminister Erna Solberg (H). Det blir ofte trukket frem at hun har imponerende oversikt over et bredt felt av saker.
– Du skal være en veldig god leder om du ikke har fotballkunnskaper. Er du middels på faget, må du være flink til å delegere til de riktige. Er du en god fotballtrener og mindre god leder, må andre ta seg av personalbehandlingen, sier Solbakken.
Han tror han har «en god miks», men at han noen ganger kan bli for ærlig og direkte.
– Det kan ha gjort at jeg noen ganger kjører litt for hardt på mens vedkommende leder eller spiller ikke er klar for det. Da kan du få en medarbeider som ikke får maks ut av sitt potensial fordi du er litt for utålmodig eller for tøff. Noen ganger må du kanskje bruke mer tid før du presser på.
Prestasjoner på banen henger sammen med livet utenfor. Solbakken fremhever også den delen av lederskapet.
– Jeg trenger ikke vite alt, men jeg liker å være han som vet litt mer. Så er det noen som vil ha det, mens andre ikke ønsker noen nær relasjon til treneren.
– Bruker du lang tid på å lese folk?
– Jeg tror ikke det. Når vi skal samarbeide så tett med å nå et mål, kommer man nær hverandre. Du ser og oppfatter mennesker som er under ekstremt trykk. Da kommer det ofte frem hvilken type du er.
Forbereder seg ikke
Det er ikke bare spillerne som merker Solbakkens tydelighet. Det gjør også omverdenen.
Han bedyrer at han «ikke er kalkulert i det hele tatt» enten han snakker om Qatar eller refser regjeringens koronapolitikk.
– Jeg forbereder meg ikke ett sekund. Jeg er ganske iskald på at jeg svarer på spørsmålene så ærlig som mulig. Det er ufarlig.
– Faller det deg naturlig å gå i krigen for eksempel i Qatar-debatten?
– Ja, fordi det er en del av jobben. Jeg synes ikke det er morsomt, men jeg trodde jeg kunne gjøre en forskjell.
Adrenalinjunkie
Han som er vant til å jobbe på feltet hver dag, hevder han ikke er rastløs. Det har vært mye å ta tak i, og det føles spesielt å representere landet.
Drivkraften handler om å jobbe med mennesker og fotball.
– Jeg er ikke så god på så mye, men tror jeg er ganske ok fotballfaglig. Jeg trives med unge, ambisiøse mennesker. Å oppleve ting sammen hvor følelsene blir utfordret og du kanskje blir presset. Kjenne at du lever.
– Noen er avhengige av det adrenalinet. Kanskje jeg er adrenalinjunkie på noen områder. Samtidig tror jeg at jeg er blitt roligere med årene. Jeg kunne ikke vært landslagstrener for ti år siden.
Fredagens bortemøte med Tyrkia vil avgjøre om det er en lykkelig Ståle Solbakken som vender tilbake til familien uken etter, eller om det blir søvnløse netter.
– Mange vil kanskje si at man skal behandle det som en vanlig kamp. Jeg tror ikke det er mulig. Du må dyrke at det er en spesiell kamp. Vi må tørre å si det og leve med smerten og de konsekvensene de ulike utfallene kan gi.