Kanskje gikk det litt fort, kanskje var det litt overraskende:

Etter bare fire episoder var Astrid Uhrenholdt Jacobsen (36) fredag ute av «Mesternes mester».

– Det var jo ikke gøy å ryke ut, medgir hun.

– Jeg var ikke dårligst på noen ting. Aldri sist i noen konkurranser. Men summen gjorde at jeg havnet i natt-test.

Hun smiler lett:

– Vi kan konkludere med at reaksjonsevnen ikke er mitt sterkeste kort.

En digg og deilig ferie. Det var dét hun så for seg at innspillingen av NRK-serien skulle bli.

– Men jeg hadde jo null overskudd. Luften var ute av ballongen. Inngangen til den innspillingen var alt annet enn mesterlig.

Ved føttene hennes i leiligheten på Lillehammer ligger hennes faste turkamerat de to siste årene, border collien Bror.

De to har allerede gjort unna en drøy times skitur denne morgenen – i 20 minusgrader.

Bak seg har Jacobsen et år hun sent vil glemme. Det ble avsluttet med lykke på hjemmebane – og «en helvetes fest».

Men det startet som en orkan.

I dag kan hun knapt huske hvilken dato det faktisk skjedde. Men 26. januar 2023 har brent seg fast i minnet hennes for veldig lang tid:

Da publiserte NRK en sak der det ble hevdet at hun som leder av den norske utøverkomiteen hadde tatt til orde for å slippe Russland inn i idretten igjen.

Astrid Uhrenholdt Jacobsen har hele veien bestridt NRKs fremstilling.

Likevel måtte hun tåle skarp kritikk, ikke bare for hvordan hun utøvde vervet sitt. De neste månedene haglet knallharde karakteristikker mot henne.

Roeren Kjetil Borch var blant de tøffeste. Han beskyldte Jacobsen blant annet for tillitsbrudd, feilinformasjon og uakseptabel oppførsel.

Så, litt ut av det blå, publiserte NRK en beklagelse.

Statskanalen hadde ikke dekning for tittelen, het det. NRK beklaget også at hun ikke kom til orde i den opprinnelige nyhetssaken.

Dette skjedde i november i fjor, 301 dager etter NRK-saken som på mange måter snudde opp ned på livet hennes.

– Det eksploderte, sier hun i dag.

– Jeg skulle prøve å håndtere noe som er helt uhåndterlig. Jeg hadde ikke hjelp. Jeg tenkte på et eller annet tidspunkt det måtte gi seg. Men det ga seg jo ikke.

Helsvart var likevel ikke året som gikk:

Jacobsen trekker litt på smilebåndet da VG antyder at det må ha vært godt å ha noen å komme hjem til i den tøffe tiden hun sto i.

Hun beskriver selv følelsen:

«Nå har du fått nok dritt, nå kommer premien.»

– Det var på en måte litt magisk, hvis du skjønner. «Herregud, kan jeg være så heldig?»

I august bekreftet Jacobsen at hun og Ingeborg Djupnes var blitt kjærester.

– Ja, altså ... Det betyr jo mye mer enn alt det andre. Det gjør jo det. Det er de nærmeste som betyr mest, sier hun.

– Og så ble vi ikke kjent på det verste tidspunktet i det jeg gjennomgikk i fjor, men litt mer i kjølvannet. Det gjorde likevel at det tok litt tid, jeg var ikke så tilgjengelig.

Jacobsen ønsker ikke å utdype, men forteller at det var mange tilfeldigheter som førte til at hun og kjæresten i det hele tatt kom borti hverandre og ble kjent.

Noen måneder senere var hun med å feire kjærligheten på nytt.

Therese Johaugs og Nils Jakob Hoffs vinterbryllup på Røros ble behørig omtalt i norske medier.

Flere av dem som deltok har kalt nyttårshelgen, der blant andre Stian «Staysman» Torbjørnsen sang, for «en helvetes fest».

Jacobsen omtaler bryllupet til sin mangeårige lagvenninne på landslaget for «imponerende».

– Vi hadde det så gøy, de hadde det så gøy. Talene var helt utrolig bra. En skikkelig kul opplevelse. Det var moro å se igjen gamle kjente. Vi gikk ut av 2023 med et smell.

Så var det tilbake til hverdagen.

Spaserturen bort til arbeidsplassen tar bare åtte minutter. Etter å ha luftet Bror, setter Jacobsen kursen mot Fylkessykehuset på Lillehammer.

Det var denne veien hun startet på allerede i 2008. Jacobsen har alltid snakket varmt om det å studere ved siden av toppidrettskarrieren.

Derfor var medisinstudiet preget av flere permisjoner. Det tok henne dobbel tid – tolv år – å gjøre seg ferdig med skolegangen.

Hun jaktet tross alt medaljer samtidig.

Da hun la opp våren 2020, var det første gang Jacobsen konsentrerte seg fullt ut om den neste delen av sitt liv.

– Så er det blitt praksis, senere fastlegevikar og nå er jeg i spesialisering i pediatri, forklarer hun.

Rutinene er på plass. Livet virker så strømlinjeformet som det kan bli i et turnusyrke.

Livet er annerledes enn i de hektiske ukene i januar i fjor.

Da vekslet hun mellom å jobbe på legevakten på Lillehammer og vakter på legekontoret på Fåvang, nord for OL-byen.

Og så dro hun på et møte i IOC.

Som leder av den norske utøverkomiteen satt hun i en sal sammen med 250 ledere fra utøverkomiteer over hele verden.

Den internasjonale olympiske komiteen ønsket svar på om det var mulig for utøvere med russisk pass å returnere under nøytralt flagg, samtidig som landet førte angrepskrig mot Ukraina.

Jacobsen poengterer at hun hverken hadde arrangert møtet eller satt agendaen for møtet.

Som utøverrepresentant uttalte hun at dersom det i det hele tatt skulle diskuteres å ta utøvere inn under slike omstendigheter, måtte diskusjonen tas «helt fra begynnelsen av».

Altså om idretten skal være en arena der alle skal kunne delta uavhengig av hvor du er fra, før man i det hele tatt diskuterte den konkrete saken videre.

– Nettopp fordi vi i Norge på ingen måte var klare for en diskusjon om det praktiske rundt en eventuell tilbakeføring.

Mediene skal stille spørsmål rundt hva aktørene i idretten gjør og hvordan de forvalter sin makt, understreker hun.

Men da NRK skrev at Jacobsen «tok til orde» for at Russland kunne gjøre retur til idretten, mente hun seg så feilaktig fremstilt at hun på det tidspunktet aldri ville anbefalt noen å ta et frivillig verv.

I mai ga hun seg som leder av utøverkomiteen. Da roet ting seg betraktelig.

Men hun var ikke ferdig med saken.

– Da jeg kom meg litt ovenpå, tenkte jeg: «Kan dette være riktig?». Nei, i Norge kan det ikke være sånn at dette er greit. Jeg tenkte at det kan ikke skje med andre.

I dag tenker hun at det var en fordel at hun har vært eksponert i mediene i 15 år:

– Jeg har aldri vært redd for kritikk. Men måten dette skjedde på, var så råtten.

VG har fremlagt kritikken fra Astrid Uhrenholdt Jacobsen for NRKs sportsredaktør Espen Olsen Langfeldt. Han svarer:

– Vi mener at vi har hatt en god og konstruktiv dialog med Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Utover det henviser jeg til det som står i beklagelsen vi har publisert.

Etter sommeren gikk hun systematisk til verks og tok for seg punkt for punkt i Vær varsom-plakaten, som er en liste over etiske normer for norske medier.

Før saken havnet i PFU, fikk hun en beklagelse fra NRK. Dermed satte hun punktum.

– I ettertid: Er det likevel noe du burde eller skulle gjort annerledes i det møtet med IOC?

– Hvis noen hadde hørt hva jeg faktisk sa i konteksten det ble sagt, tror jeg folk ville ha sittet med et veldig annet inntrykk. I stedet ble det tolket i lys av hva en tredjeperson påsto at jeg sa.

Hun utdyper:

– Det endte med et etterlatt inntrykk av at jeg hadde tatt til orde for noe som var utrolig langt fra det jeg prøvde å kommunisere – på vegne av en norsk utøvermasse med relativt sprikende meninger om dette.

Jacobsen påpeker at hun kunne droppet å si noe som helst i møtet.

– Eller, vi kunne hatt ressurser og gjennomført mer systematiske undersøkelser for å være mer presise i kommunikasjonen. Men dette ble gjort av utøverkomiteen på respektives fritid, med svært kort forberedelsestid. Det har likevel aldri vært tvil hos IOC hva Norges syn på denne saken er.

Det mest triste i saken er at norske utøvere etter hennes mening ikke hadde reell ytringsfrihet, sier hun:

– De som ikke bar den «riktige meningen», kunne ikke ytre dette offentlig grunnet en høyst reell redsel for hets, tap av sponsorer og derav dårlig forutsetninger for å fortsette sine karrierer.

Hun legger til:

– Jeg skulle ønsket meg et bedre debattklima for bredden av meninger om grunnlaget for global idrettsdeltagelse. Det klarte vi aldri legge til rette for i Norge.

Også i «Mesternes mester» fikk Jacobsen et møte med berg-og-dal-banene i livet.

Det er 17 år siden hun slo gjennom med individuelt gull i sprint i VM i Sapporo. Senere er det blitt medaljer av alle valører i mesterskapene som fulgte.

Alt dette ble gjennomgått i «Mesternes mester».

Men de måtte også innom Sotsji-OL i 2014.

Det var der hun fikk beskjed om at broren Sten Anders hadde tatt livet sitt.

Hun og broren sto svært nær hverandre. Det var som å miste en del av seg selv, har Heming-jenta tidligere sagt.

Og nå skulle hun snakke om det igjen, foran NRKs kamera.

– Det kostet jo litt, men det var en fin opplevelse, sier hun i dag.

Jacobsen ble overrasket over hva som møtte henne underveis i innspillingen:

– Mitt forhold til programmet var jo at det er en god blanding av folk som hadde gitt seg for kjempelenge siden. At alt var litt «nedpå» og litt den tankegangen om at «måtte den beste vinne».

I stedet oppdaget hun at enkelte var så seriøse at det virket som om OL var rett rundt hjørnet.

– Jeg lente meg nok mest mot dem som var litt mer avslappet når det ikke var konkurranser.

Hun humrer:

– Men det ble ikke noe avslappende konsept. Det ble ingen «nydelig» ferie.