Kvinne, 18 år:

Jeg var ekspert på å være psykiatrisk pasient. Jeg var klar over hvem som var lettlurte og hvem som ikke var det. Jeg kjente hver en krok på avdelingen, og jeg visste godt hvor nøklene lå på kontoret. Jeg kjente alle, men de kjente ikke meg, ikke den ekte meg hvertfall.

Jeg var som et møbel på avdelingen, jeg bare gled rett inn med den kalde, stive og umenneskelige innredningen. Jeg trivdes i rollen som pasient, mest på grunn av at jeg ikke husket hvordan det var å være på utsiden. Jeg hadde blitt så skjermet fra verden der ute at jeg ikke husket hvordan det var å bare være meg.

Friskhet fantes ikke i min hverdag, det var diffust og fjernt. Det var aldri fokus på å bli frisk. Jeg ville ikke leve mer. Etter utallige selvmordsforsøk, massiv selvskading og ekstrem utagering sa de på psykiatrisk sykehus at det ikke var noe mer dem kunne gjøre, de hadde jo prøvd alt. Hva gjør man når man ikke selv klarer å se lyset i enden av tunnellen? Og når ikke engang helsevesenet klarer det? Kastet ut, alene på egen ben. Fra fastvakt til å ta bussen alene. Hvordan skulle dette gå?

Jeg kom i kontakt med noen folk som var villige til å lytte, på Forandringsfabrikken. Jeg var skeptisk, men ga det en sjanse. Dette er det smarteste jeg noen gang har gjort. De viste meg at livet kan være fint, at det er noen som bryr seg oppriktig fra hjertet og at for å bli frisk må man gjøre friske ting.

Jeg tror det handler om å samle på fine mennesker som hjelper deg å mestre livet i hverdagen på en god og frisk måte.