Mann, 40:
Jeg har selv hatt mine utfordringer i livet, startet i 2001 og jeg har gått til psykolog i de perioder det har vært som tøffest. Noen av periodene har vært såpass tøffe at jeg har skrevet avskjedsbrev til mine foreldre, laget liste over hvem som skulle få mine penger, materielle verdier, planlagt min begravelse i detalj og planlagt hvordan jeg skulle forlate denne jorden. Alle disse gangene klarte min psykolog å få meg ut av disse fryktelige tankene og jeg kom meg på «hjulene» igjen.
Men november 2013 kom den største smellen, da raste alt og jeg var totalt tom for energi. Det var ingenting å hjelpe seg med, alt var totalt svart og jeg var veldig klar på å iverksette det som ville fri meg fra all smerte.
Det siste jeg klarte var å sende en SMS til min psykolog og forklarte min fortvilete situasjon og at nå var det slutt. Årsaken til at jeg kontaktet han og ikke bare aksjonerte, var at jeg hadde inngått en avtale om å ta kontakt hvis jeg fikk slike tanker igjen. Denne avtalen har vi alltid hatt og det har vært veldig betryggende for min del. Jeg fikk svar umiddelbart den kvelden og han ryddet plass til meg dagen etter.
Min helsesituasjon var så ukontrollerbar og han vurderte det dit hen at jeg ikke kunne ta vare på meg selv denne gangen. Han kontaktet da min fastlege samtidig som jeg satt der og det ble etablert kontakt med Tiller DPS, som stod klar til å ta imot meg. På Tiller DPS samme dag ble jeg møtt av fire personer som virkelig tok dette på alvor. Jeg ble innlagt og fikk mitt eget rom på akutten i 2. etg.
Dette var en ny og helt spesiell opplevelse for meg, men her fikk jeg det jeg hadde behov for. Jeg hadde et vekttap fra 87 kilo til 78 kilo på en drøy uke og det stod litt dårlig til der og da. På DPS fikk jeg tilbud om regelmessig mat, men jeg gjemte meg bort på grunn av redselen for å vise meg på en felles kantine. Det var på en måte litt flaut å vise at man er en pasient med psykiske problemer. Men når alle andre hadde spist, kom en av sykepleierne og inviterte meg ned på mat, utenfor normal spisetid. Dette gjorde de flere ganger ettersom at det med mat er såpass viktig. Jeg fikk også muligheten til å sove en del for det hadde vært litt vanskelig hjemme. Fire ganger daglig hadde jeg samtaler med ansvarlige pleierske. Samtidig som jeg ble innlagt begynte jeg med medisin, lykkepillen, som så mange kaller det.
Før jeg ble utskrevet ble jeg sjekket av overlegen, vi hadde en lang prat der jeg til slutt måtte love dypt og hellig at jeg MÅTTE ta kontakt hvis jeg skulle få tilbakefall.
Etter at jeg ble utskrevet hadde jeg ukentlige samtaler med spesialpsykolog på Tiller DPS, faste dager, faste tider og samme psykolog og det pågikk til slutten av januar.
I slutten av januar fikk jeg tilbud om poliklinisk behandling på Tiller DPS og startet med dette når siste time på akutten var over. På poliklinisk hadde jeg i starten samtaler hver uke, før at vi endret til hver andre uke. Siste timen min hadde jeg forrige fredag.
Hadde ikke jeg fått den bistand fra min private psykolog og ikke minst den fantastiske hjelpen på Tiller DPS ville jeg ikke vært her i dag. Hvis jeg ikke hadde fått tak i min psykolog den søndagskvelden, som igjen satte i gang Tiller DPS, ville jeg vært ni fot under jorden. Jeg er evig takknemlig for den jobben de gjorde og jeg har full tillit til det som gjøres der oppe. Jeg er ikke helt fri for mine tunge perioder, men jeg har lært meg å takle dem på en helt annen måte, jeg har lært meg å akseptert at ikke livet er en lek. Ut ifra de gode samtalene og mange «hjemmelekser» har jeg nå fått troen på å fortsette, selv om at det alltid er en fare for tilbakefall. Men nå er jeg forberedt og har lært hvordan jeg skal takle disse utfordringene på en annen måte enn tidligere.
Jeg har full forståelse for at ikke alle blir frisk og at det er en fryktelig tung periode, men man må være villig til å ta imot hjelp. Ingen kan tvinges til å bli frisk uansett sykdom/skade. For min del fikk jeg en tankevekker når min far ringte meg samtidig som jeg bodde på DPS og gråt i telefonrøret og ba på sine knær om at jeg ikke måtte forlate dem. Det var da jeg bestemte meg for å ta den siste turen i kjelleren og hente ut de aller siste kreftene. Det var en meget sterk samtale og det gav meg motivasjon til å fortsette.
Min 13-års erfaring med kraftige psykiske problemer har vært mange, det har gitt meg stor erfaring som jeg har delt med andre.
Tidligere har jeg kun delt mine problemer med foreldre og søster m/mann, men denne gangen plukket jeg ut 4-5 av mine venner og fortalte dem at jeg var veldig nede for telling. Det var viktig for meg å plukke ut dem jeg stolte aller mest på, for jeg ville ikke at dette skulle flomme ukontrollert ut. Erfaringen jeg fikk med å dele dette var enormt positivt, alle mente jeg var tøff og det stod respekt over å ta ansvar selv, og ikke forlate verden. Jeg har også hjulpet ei annen venninne som har vært i samme situasjon og vi har delt våre utfordringer, noe som har gitt en meget stor gevinst for oss begge.
Det skal også sies at jeg er 40 år og kanskje er noe mer mottakelig og forstår mer av utfordringen som ligger i en slik sykdom vs en på 15-18 år. De yngre har nok ikke den helt store erfaringen og er ikke like motivert å høre på en psykolog. Jeg tror nok at å komme inn på en yngre person er mye mer komplisert enn oss voksne og det bør nok være et av fokusområdene til systemet.
Det er mulig å komme seg opp, jeg har vært der nede og vet det er mulig. Det er bare viktig å være åpen, ha ressurser tilgjengelig når det er som tyngst, og at det er tilstrekkelig med oppfølging over lengre tid. For min del har 13 år med privat psykolog kostet mye penger, godt over 100.000. Men med hjelp av mine foreldre samt bruk av egne opptjente midler valgte vi å prioritere dette ettersom at det var lang ventetid på offentlig hjelp. Å ha en psykolog som jeg fikk god kjemi med var veldig viktig, det blir ikke bra å skifte fra den ene til den andre. Kontinuitet har vært en suksessfaktor for min del i alle fall.
Etter å ha vært på DPS, samt vært mer åpen med mine problemer har jeg oppdaget utrolig mange som enten har noen i familien eller kjenner noen som har psykiske problemer Det er derfor veldig viktig at dette ikke blir et hysj-tema fordi det er jo i prinsippet ikke forskjell på å få behandling på grunn av et alvorlig brudd i ryggen. Man trenger da også oppfølging og opptrening, bare at det er mer akseptert med slike skader.