Mann, 24 år
Det var sommeren 2011, jeg var på mitt absolutt nederste. Jeg hadde nettopp mistet min kjære, og livet mitt virket så tomt og meningsløst.
Det førte til at jeg prøvde å ta livet mitt, jeg skrev ferdig brevet til de etterlatte, der jeg forklarte hvorfor og hvordan jeg ville ha begravelsen. Før jeg klarte å ta mitt eget liv, kom politiet på døren, vennene mine hadde tatt kontakt fordi de visste at noe var feil. Jeg ble tvangsinnlagt på Østmarka, der lå jeg i fem dager før jeg ble skrevet ut, fikk med meg sovetabletter og angstmedisin. Det de ikke visste var at jeg ville prøve igjen, at jeg hadde skjerpet meg der inne for å slippe ut.
Nå hadde jeg også fått noe som kunne hjelpe meg med oppgaven: Masse medisiner. Min mor kom til meg og ble i en ukes tid. Etter at hun dro, kjørte jeg langt unna, slik at ingen kunne finne meg og stoppe meg. Jeg tok alle medisinene mine.
Når jeg begynte å kjenne virkningen, angret jeg. Jeg tenkte på alle de rundt meg. De fantastiske vennene mine som var der for meg, familien min, og framtiden min, jeg var da bare 21 år gammel. Jeg ble pumpet og alt gikk fint. Så fikk jeg psykologhjelp og begynte på antidepressiva.
Jeg fikk diagnosen bipolar lidelse. Nå er det tre år siden, og det som har hjulpet meg er alle de som er rundt meg. Vennene mine har vært der fra dag én, og aldri gitt opp. Jeg har det fortsatt veldig tungt, men jeg har bestandig motivasjonen min med meg.
Jeg kan ikke skuffe vennene mine og familien min, når de har hjulpet meg så mye. Nå klarer jeg meg uten antidepressiv og psykologhjelp. Har jeg noen ekstra tunge dager nå, så har jeg noen jeg kan støtte meg på, uansett hva det skulle være.