Kvinne, 19 år
Jeg hadde store problemer med mobbing på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg hadde mange stygge tanker om hvordan jeg ville ta livet mitt. Jeg hadde ingen håp om at livet mitt skulle bli bra. Jeg ble involvert i barnevernet, og de fikset meg en psykolog.
Psykologen hjalp meg litt med andre tanker, men det holdt ikke lenge. Jeg ville fortsatt ikke leve. Skolen tok ingen affære med mobbingen. Jeg begynte å snuse og røyke, da hadde jeg venner. Jeg hadde mange kjærester da jeg hadde det verst, men ingen ville ha meg for den jeg var, og de utnyttet meg for sex og status. Da jeg begynte med alkohol drakk jeg ikke så ofte, men litt.
Jeg drakk sjelden fordi jeg var redd, men jeg fikk venner i fylla som viste seg å være falske venner. I fjor var jeg på vei til å gå feil vei. Jeg drakk alkohol så og si hver eneste dag, jeg hadde andre tanker da. Mobbingen og selvmordstankene forsvant da jeg drakk. Det året jeg begynte på videregående fikk jeg noen venner, men de fikk tak i hvordan tankene mine var og forlot meg.
Jeg satt igjen alene. Russetiden 2013 var jeg på Festningen natt til 1.mai, og jeg traff igjen en jeg ble kjent med i 2011. Jeg hadde tenkt mye på han, og etter 16 dager ble han kjæresten min. Han ga meg et håp for livet, og jeg sluttet med selvmordstankene mine.
Jeg bryr meg ikke om mobbingen lenger. Han fikk meg til å se lyst på livet. Jeg sliter med selvbildet mitt enda, men så lenge jeg er med han, er jeg meg selv og bryr meg ikke om hva andre tenker om meg. Han har blitt lyset og selvbildet mitt. Dette året som har gått, har jeg vært så og si fri fra selvmordstanker.
Jeg har hatt det veldig tøft i mine 19 år, men jeg fant den rette og livet mitt har blitt til noe bedre.