Kvinne, 19 år:
Etter flere år er det rart å se at livet fortsetter. Jeg lever, jeg er ikke lenger redd for å leve. Med tanke på all negativ omtale om psykisk helsevern i media som har pågått siste ukene, vil jeg komme med min historie, en positiv historie. All den negative omtalen, de skumle historiene skremmer folk. Hadde dette vært i media tidligere hadde jeg aldri stolt på behandlingen.
Det hele startet for et par år siden. Jeg begynte å få hjelp av en psykolog om sommeren. Han gikk ut i ferie, og jeg fikk en ny psykolog. Jeg måtte rippe opp historien og starte på nytt. Hun gikk ut i mammapermisjon, og jeg fikk igjen en ny psykolog. Det hele føltes håpløst, og pågikk en god stund. Jeg orket ikke mer, fikk en negativ innstilling til det hele og følte behandlingen var bortkastet. Jeg ble likegyldig ovenfor psykologen min, orket ikke å utdype følelsene mine.
Til slutt snakket jeg med helsesøster på skolen min, som ringte legen min.
Jeg fikk et tilbud hos en instutisjon i Trondheim, der fikk jeg en psykolog som skulle hjelpe meg. Jeg var negativ, trodde ikke på hjelpen jeg ble tilbudt. Men med god støtte fra venner og familie tok jeg i mot tilbudet.
Etter kort tid så psykologen det andre ikke så; og jeg ble diagnosert med PTSD (posttraumatisk stresssyndrom, red.anm.). Psykolog kom fort med en behandlingsplan, og vi møttes jevnlig hver uke. Jeg ble spurt «Har du skadet deg selv noen gang? Har du prøvd å ta livet ditt, eller tenkt tanken?».
Jeg var ikke redd for å dø. Jeg var redd for å leve. Redd for å ta buss, redd for å noen gang skulle fungere normalt, kontrollere tanker, følelser. Plutselig hadde psykologen min en forklaring på alle følelser, depresjoner og angstutbrudd, og hva jeg skulle gjøre for å unngå dem.
Det ble ikke bra over natten, og det krevde mye øvelse for å forebygge et anfall. Eller en blackout som jeg kaller det.
Etter noen måneder med behandling begynte jeg å bli bedre, og nå er jeg ikke lenger redd for å leve. Jeg husker ikke sist gang jeg var redd, eller når jeg hadde en blackout sist gang.
Jeg lever takket være hjelpen jeg fikk til slutt, og venner som nektet å gi meg opp.
For ett år siden hadde jeg ikke kontroll på noe, og fikk strykkarakter i to avsluttende fag.
Nå bor jeg på hybel, har kontroll over min egen økonomi, og går ikke lenger i behandling. Og neste uke tar jeg en av de eksamene jeg tidligere fikk stryk i, og det er den jeg trenger for å bli lærling senere! Jeg har akseptert det som har skjedd, og gått videre. Det er rart å kjenne at triste datoer, klær og lukter som minner meg om hendelsene ikke er viktig lenger. Før kunne en lukt føre til et anfall, nå er det bare en lukt.
Jeg deler dette i håp om at de som føler behandlingen ikke hjelper ser at det er lys i tunnelen. Den vil hjelpe, men du mottar kanskje ikke hjelp fra riktig person enda. Til du som føler dette; jeg ber deg! Ikke gi opp! Det er en lang kamp, og alle trøstende ord er ubetydelige.
Men en dag vil du innse hvor mye de hjalp.
Med vennlig hilsen en jente som var nær på å gi opp, men som nå ikke lenger er redd for å leve.