Kvinne, 28 år

Etter en akutt innleggelse på lukket avdeling sist vår ble min samboer (30) sendt ut med en resept på Antabus og en oppfordring om å søke hjelp med alkoholproblemet sitt. Etter mange måneder ble depresjonene for dype, og han begynte å drikke igjen, noe som førte til psykose pga antabusen. Fastlegen valgte å ta han av antabusen, og siden det ikke var noe ledig behandling umiddelbart, ble det sendt en henvendelse til Blå Kors, og vi ble sendt hjem for å vente.

Kort tid etterpå forsøkte han å ta sitt eget liv da jeg var på jobb. Skyldfølelsen og skammen var blitt for stor. Jeg var da tre måneder gravid. Etter sykehusoppholdet ble han sendt til Østmarka på akuttpost, ble der fra torsdag til onsdag, hvorpå han ble utskrevet til det fri. Under oppholdet hadde han kun hatt en innledende samtale om hvorfor han ble lagt inn, og over helga fikk han et møte hvor han ble fortalt at han aller nådigst fikk lov til å bli værende til onsdag for å komme seg til hektene igjen.

Under oppholdet fortalte han meg at han for det meste lå alene på rommet. Jeg ringte til avdelingen og spurte om de syntes det var fordelaktig at en som nylig hadde forsøkt å ta livet av seg lå alene med tankene så mange timer i strekk. Så vidt jeg forsto det av vedkommende jeg snakket med, hadde de ingen anelse om at det var derfor han var der.

Dagen han ble utskrevet var han var ustabil, dypt deprimert og vi hadde mistanke om bipolaritet, og det eneste han fikk var en ny resept på antabus før han ble sendt ut i verden igjen. Den eneste oppfølgingen han fikk var tilbud om samtale med en psykiatrisk sykepleier en time i uken, fram til det skulle bli ledig plass på Blå Kors. Vanlig psykisk behandling var ikke en mulighet i mellomtiden, da det ble vurdert at det var alkoholmisbruket som var problemet, og bare han sluttet med å drikke kom alt til å ordne seg.

«Redningen» vår var at vi skulle bli foreldre. Jeg tok kontakt med ressursteamet på Midtbyen helsestasjon som videre tok kontakt med Blå Kors' avdeling for gravide og småbarnsforeldre. Siden jeg var gravid og fars problemer potensielt kunne skade barnet vårt, fikk vi plass sammen få dager etter at vi fikk den første kontakten med denne avdelingen. I september forsøkte min samboer å ta sitt eget liv, og først over en måned senere fikk han altså endelig ordentlig behandling, etter at jeg hadde kjempet med nebb og klør og stått på barrikadene for å få «systemet» til å forstå at han trengte hjelp.

Min samboer «var heldig», og hadde meg som så hvordan han hadde det hver dag, og kunne kjempe kampen for han. Jeg snakket for og om han med fastlege, psykologer, jordmødre og sosialarbeidere da han var på sitt aller svakeste og absolutt ikke kunne formidle hvor utrolig tøft han hadde det, og jeg ba om hjelp på hans vegne da han følte at han aller minst fortjente det.

Takket være vår fastlege, ressursteamet på Midtbyen helsestasjon og ikke minst avdelingen for gravide og småbarnforeldre på Blå Kors Lade er vi nå en liten familie som går fremtiden lyst i møte. Vi er nå, etter å ha vært innlagt sammen i fire måneder, i poliklinisk behandling, min samboer har vært edru i åtte måneder og er i gang med å omskolere seg og finne en jobb.