Kvinne, 71 år:
Artikkelen om kvinnen som har lært seg å overleve traff meg sterkt.
Jeg er en slik person som lever med tanker om å ta livet av meg. Og jeg skammer meg over det. Det startet da jeg var 17 år gammel og var gravid for andre gang. Mannen min, som jeg traff da jeg var 19 år, husker at jeg snakket om å ta livet av meg allerede da. Siden har det fulgt meg.
Det er ikke slik at jeg ønsker å dø. Det er bare uutholdelig vondt å leve. Grunnen til at jeg ikke har tatt livet av meg, er at jeg vet av erfaring hvordan det er å være etterlatt etter en person som har begått selvmord. Broren min tok livet av seg da han var 45 år gammel. Mannen min og jeg fant han. Og jeg har forståelse for at han gjorde det. Men sorgen og smerten, og også sinnet, er sterk.
Jeg er 71 år gammel. I 20 år nå har jeg gått i terapi. Terapeuten min tar meg på dypeste alvor. Jeg har en mann som også vet mye om det jeg strever med. Men utover det er det ingen som vet om hva jeg sliter med. Det er et savn å ikke kunne være åpen og ærlig.
Jeg har to døtre og fem barnebarn og en mann som elsker meg. Likevel planlegger jeg å ta livet av meg. Men derfor greier jeg å la det være.
Akkurat nå har jeg det fint. Jeg har nettopp kommet meg gjennom en vond periode. Så håper jeg det varer en stund.