Kvinne

Jeg ble voldtatt som 14-åring, men ble aldri trodd. BUP meldte aldri ifra, selv om det sto svart på hvitt. Jeg anmeldte saken selv etter 13 år. Den kom opp for retten tre år etter anmeldelsen. Livet går mye bedre etter å ha fått en avslutning.

Mitt største ønske var å bli mor. Men med mine selvmordsforsøk, og selvskading, var dette noe helsevesenet ikke ville tillate. Noe jeg også forstår.

Jeg har en hormonforstyrrelse som gjorde at jeg måtte ha hjelp til å bli gravid, men ble altså nektet å få hormonbehandling. Så jeg bestemte meg for å kjempe, stå i det vonde. Jeg begynte å gjøre alt for å ikke ta selvmord, eller skade meg selv.

Jeg malte, leste, gikk turer i sinne, frustrasjon, depresjon. Jeg gjorde alt for å klare å få mitt ønske oppfylt.

Men det var dager jeg kjente jeg bare ville gi opp. Jeg har Posttraumatisk stresssyndrom, og nettene ble ofte fylt av mareritt. Etter disse marerittene ble ønsket om å dø så strekt, også etter å ha sett film om voldtekt. Man blir på en måte voldtatt på nytt. Alt var en kamp, jeg følte at hvor enn jeg var, var det et slit å være på denne planeten.

Jeg prøvde å ikke høre på hånsordene fra leger som skulle hjelpe:

–Du kan aldri bli ei god mor.

–Må vi gipse armene dine for at du ikke skal skade deg?

–Tenker du bare på deg selv, vi er her for å hjelpe de som virkelig trenger hjelp, ikke for å sy på det lappeteppet på armene dine!

–Tenk på alle de som må vente på hjelp pga deg!

–Du klarte deg ikke lenge nei! Bedøvelse?

Jeg sa til meg selv: Ikke tro på dem. Ikke få dem til å føle at du ikke er verdt noe.

Det gikk mer ned enn opp følte jeg, men sakte begynte jeg å føle at jeg hørte til.

Denne kampen om det bedre liv, ble livet mitt: Jeg måtte kjempe, hver eneste dag, prøve å stole på meg selv.

Så ble jeg uventet gravid.

Ei nydelig jente ble født, et nytt liv som trengte trygghet og kjærlighet, selv om jeg hadde skadet meg selv, prøvd å ta selvmord, så er jeg ei god mor.

Voldtekten ødela og knuste mye, men selv om jeg ble voldtatt er jeg like mye verdt som andre mennesker i oppturer og nedturer! Uansett!

Så i dag er jeg det alle trodde jeg ikke kom til å være: Trebarnsmor, gift med hus og hjem.

Tro på deg selv, ikke undervurder dine krefter!