Kvinne, 26 år
Jeg begynte tidlig å skade meg selv, allerede i 8-klasse kan jeg huske at det begynte med at jeg slo meg selv. Ikke for at jeg ville skade meg, men for at jeg måtte få ut alt sinnet jeg hadde bygd opp gjennom en dag eller under en krangel. Ut i videregående mistet jeg min bestevenn, og det var da selvskadingen begynte. Det begynte med små risp. Jo gamlere jeg ble, jo større og mer alvorlige ble skadene, men aldri så alvorlige at jeg måtte oppsøke legehjelp.
I en alder av 18 begynte jeg med mine første antidepressiva, og jeg ble fort oppmerksom på at dette ikke passet for meg. Jeg var jo selvsagt så langt nede som jeg trodde var mulig, og oppsøkte derfor psykiater. Hun var veldig kjapp til å skrive ut piller til meg, og jeg følte at hun ikke ville lytte til meg og mine følelser! Pillene fungerte jo, men følelsesmessig var jeg veldig avstumpet og jeg hadde ingen topper eller bunner humørmessig. Jeg følte rett og slett ingen glede eller sorg for andre mennesker i livet mitt eller meg selv. Jeg sluttet på disse pillene etter en kort tid, og stemmene ble borte etter at jeg fikk sovet godt en periode.
Lav psykoseterskel heter diagnosen så fint. Perioden med psykiater hjalp ingenting på selvskadingen. Den fortsatte og ble til slutt en vane. Jeg trengte ingen unnskyldning for å skade meg selv lenger, jeg bare måtte gjøre det! Jeg ble avhengig, og jeg ønsket meg ikke ut av det.
Helt til jeg ble gravid, da ble øynene åpnet og jeg ønsket ikke at barnet mitt skulle vokse opp med en mor som var avhengig av å skade seg selv. Nå er det tre og et halvt år siden jeg oppdaget at jeg var gravid, og jeg har vært skadefri i tre og et halvt år!
Det er fremdeles en kamp hver gang hverdagen butter i mot, og jeg ønsker å ty til kniven, men frykten for å bli stemplet som uskikket mor holder meg gående og jeg vil skåne mine barn mot slik smerte! Det er helt klart at mine små var redningen for meg.