Mann, 24 år

Barndommen var preget av mye bråk og sykdom i familien. Dette førte til at jeg begynte å drikke for å rømme fra hverdagen, og jeg gjorde mye faenskap både på skolen og på fritiden. Alkoholen var for meg en reddende engel når jeg ble introdusert for den, den gjorde meg glad, jeg fikk bedre selvtillit og jeg slapp å tenke på alt som skjedde innenfor hjemmets fire vegger.

Fra den dagen jeg tok min første dram mistet jeg kontrollen. Når jeg begynte å drikke stoppet jeg ikke før det var tomt i flaska, eller at jeg sovnet. I 2005 ble jeg sendt på et krisehjem på grunn av situasjonen i familien, og på grunn av min oppførsel generelt både i og utenfor skolen. Rusproblematikken hadde forverret seg både med alkohol og hasj, og foreldrene mine følte at de hadde mistet kontrollen.

Jeg var på krisehjemmet en liten stund før jeg fikk videre oppfølging igjennom barnevernet og barne - og ungdomspsykiatrien i Trondheim kommune. Der gikk jeg til samtaler flere ganger i uken i to år, inkludert et opphold på krisehjemmet våren 2006.

Høsten 2007 flyttet jeg til Stavanger, der begynte jeg på Skoleskipet M/S Gann for å utdanne meg som maskinist, det var et år som ga mye mening. Jeg kom meg inn i et nytt miljø og kunne holde et bedre fokus på skolen. Alkoholen var fortsatt min faste følgesvenn, men jeg klarte å begrense meg til helger og fridager.

Sommeren 2008 begynte jeg i et norsk offshorefirma, båten jeg arbeidet på hadde base i Egypt, Canada, USA og Mexico. Livet til sjøs var en perfekt fluktveg fra virkeligheten. Jeg kunne feste og drikke nesten så mye jeg ville. Når jeg kom hjem på fri hadde jeg godt med penger og var mye på byen.

Perioden fra høsten 2009 til høsten 2011 var den heftigste drikkeperioden, i denne perioden holdt jeg meg mye for meg selv og slet mye med angst og depresjon. Jeg begynte å miste mer og mer kontakt med vennene mine, og i tillegg hadde jeg fem innleggelser, de fleste på tvang på akuttpost på Østmarka. Alle tilfellene var relatert til alkohol. Jeg var svært langt nede og ønsket egentlig å gjøre slutt på livet.

Oppfølgingen jeg fikk fra Østmarka og Nidaros DPS var svært dårlig, jeg fikk beskjed om at jeg måtte skjerpe meg (dette etter svært alvorlige selvmordsforsøk).

Jeg ble sendt hjem igjen etter noen dager, og ble sittene alene med alle tankene og rusen. Men ved forrige innleggelse på Østmarka psykiatriske sykehus, ble jeg forespurt om jeg ønsket behandling for min alkohol/rusavhengighet, noe som jeg takket ja til.

I  2012 ble jeg innlagt på Lade behandlingssenter Blåkors og videre overført til ungdomsavdelinga på Trondheimsklinikken. Videre gikk turen til PUT (psykiatrisk ungdomsteam). Der fikk jeg veldig god hjelp, hos en fantastisk flink og imøtekommende behandler.

Deretter hadde jeg ett døgnopphold på ca fem måneder på Nidaros DPS, dette på grunn av selvmordstanker og depresjon som kom tilbake igjen. Jeg fikk påvist bipolar lidelse etter to utredninger. Men oppfølgingen generelt fra Nidaros har vært dårlig igjennom alle år, har ikke blitt tatt på alvor, føler jeg.

I 2013 kom jeg inn på Tyrili, avdeling Høvringen, dette er et rusbehandlingskollektiv. Der fikk jeg veldig god hjelp, jeg fikk bygget meg opp til der jeg ønsker å være i dag.

Angsten og depresjonen har det blitt mindre av. Jeg har begynt å trene og ser lyst på framtiden. Har vært så å si vært rusfri nå i 24 måneder, og ønsker meg svært lite tilbake til der jeg var. I de senere årene har familien støttet meg hele vegen, og de har et sterkt ønske om at jeg skal bli rusfri.