Karen, 20 år

Nå og da, som regel rett før stortingsvalget er det store oppslag med fokus på psykisk helse og helsevesenets rolle. Denne våren, og akkurat nå har jeg faktisk merket meg et hyppigere antall artikler med dette temaet i hovedlyset. Det er på tide å fjerne tabuet for mentale lidelser, og det er viktig at psykisk helse blir likestilt med fysiske sykdommer i samfunnet. Adressa ønsker å høre min «Håp-historie» om psykisk helse, under eget navn eller som anonym. Det er en risk jeg utsetter meg selv for, men jeg skal dele min historie her, og være en av de som gir ansikt til statistikkene.

Det hele ble utløst i 2009. Takket være min bulldoser av en mor, var jeg heldig som fikk psykolog med en gang mine foreldre så hvilken sti jeg var i ferd med å følge utfor stupet. Men allerede før de første synlige tegnene hadde jeg gått 6 måneder i skjul med en stadig voksende depresjon og spiseforstyrrelse som gikk hånd i hånd.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine og familien, en solid og trygg oppvekst, hatt mange venner, vært skoleflink, sportslig aktiv, alltid hatt deltidsjobb, og jeg fikk derfor tidlig tildelt det anerkjente «Flink pike-syndromet». Sykdom gjorde at jeg ble en god skuespiller, jeg ble en mester i å lure helsepersonell og lyve for mine nærmeste, og sakte men sikkert overga jeg meg helt til sykdommen. Alt jeg gjorde og tenkte var sykdomstanker.

Mine to første psykologer var noen gamle tanter som stolte blindt på smilet mitt, og ikke så tomheten i øynene mine. Jeg følte jeg ble sett på som «enda en av de ungdomsdeprimerte jentene». Det var ikke mange ukene etter min første samtaletime at jeg prøvde å begå selvmord for første gang. Jeg var 16 år, og hadde mistet livshåpet. Jeg la en plan og skrev et avskjedsbrev til mine foreldre.

Jeg var mentalt død for lenge siden. Det betød ingenting om jeg overlevde eller ikke, jeg befant meg i en uutholdelig tilværelse med meg selv, jeg var desperat og i en psykotisk tilstand da hendelsen skjedde.

Én måned var jeg innlagt på akuttposten, og det var under denne innleggelsen jeg ble presentert for antidepressiva, en vanlig type av de såkalte «lykkepillene». Jeg startet med den laveste dosen, og over natten mener jeg at jeg kunne kjenne en virkning. Jeg lå plutselig ikke lammet under kjelleren, men jeg befant meg en etasje over, og følelsesregisteret mitt føltes ikke-eksisterende, noe jeg var lettet over. Jeg stolte ikke på meg selv, og jeg klamret meg til pillene. Det jeg ikke visste var at herfra gikk det bare nedover. For noen kan de være et godt hjelpemiddel, jeg trodde dette var noe som kunne hjelpe meg opp, og kanskje hadde det en positiv effekt i akuttfasen.

Men helsepersonellet holdt på å gjøre den samme feilen som de har vist seg å gjøre om og om igjen - de doblet dosen min og ville skrive meg ut, og sende meg hjem. Igjen, takk til min bulldoser av en mamma som krevde at jeg skulle få oppfølging på posten. Hun nektet å ha en mulig suicidal datter hjemme. Jeg er ganske sikkert på at antidepressivaen over så mange år, var en av de avgjørende faktorene for at jeg ble psykisk sykere.

Jeg hadde nemlig to selvmordsforsøk til etter dette som begge førte til innleggelser, og ble tvangsinnlagt på lukket avdeling på akutten på Østmarka. Der lå jeg, 18 år gamle suicidale jenta og måtte dele et tomanns-rom med ei psykisk syk jente, og dusj og bad med de mest ustabile menneskene i psykiatrien. Jeg ble raskt overflyttet til enheten for spiseforstyrrelser Spesialpost 4, og deretter til langtidsinnleggelse på sengeposten ved DPS.

De visste ikke hva de skulle behandle meg for - depresjon eller spiseforstyrrelse - for de vokste sånn i hverandre. Jeg hadde ingen plan eller noe opplegg annet enn samtaler hver dag med miljøkontakter og psykiatrisk lege, noe som vakte stor usikkerhet og uro inni meg, og ingen rutiner trigget enormt sykdomstankene og handlingene.

Selv under innleggelsen var jeg pliktoppfyllende og jobbet deltid, bestod muntlig eksamen med en 6'er og jeg tok tre alvorlige overdoser på DPS'en. Jeg stakk av fra sengeposten, og prøvde å finne de mest destruktive måtene å skade meg selv på hjemme. Jeg var ikke meg selv, jeg var alvorlig syk, desperat og handlet i en psykotisk tilstand.

Av natur er jeg en følelsesladet person med humørsvingninger, men de fire årene fra min første innleggelse til min siste nedtur, har vært en konstant livstruende berg- og dalbane.

Det var kutting- men det var også overspising, oppkast, sulting, overtrening, jeg slo hodet og knyttnever veggimellom og jeg tvang meg selv til å ikke sove - alt for å bryte meg selv mest mulig ned. Depresjonen og spiseforstyrrelsen var altoppslukende og hadde for lengst overbevist hjernen min til å tro at jeg ikke fortjente å ha det godt, og at jeg ikke hadde noe framtid. Jeg unnet meg ikke gleden av noen av hobbyene mine, og jeg isolerte meg mest mulig.

Min syvende og siste psykolog avskydde jeg fra første møte, men hun ble den beste samtalepartneren min jeg kunne dele absolutt hver tabubelagte detalj med. Jeg hadde også to fantastisk dyktige miljøkontakter under min siste innleggelse på DPS, og sist men ikke minst var det helsesøsteren på videregående skolen min som var den første til å ta tak i meg fra begynnelsen, og siden støtte meg fullt ut.

Det at de viktigste støttepersonene, lærere som helsesøster tok meg og mitt på alvor betød alt. Jeg følte at noen behandlet meg som et medmenneske, ikke kun som «enda et psykt tilfelle som må fikses». De ga meg mulighet til å kontakte de når som helst, og de fulgte meg opp- det utgjorde en enorm trygghet.

Det har vært en livskamp jeg ikke kunne klart på egen hånd. Familien min har vært de største og viktigste støttespillerne mine, og det at jeg begynte å snakke, og være åpen og ærlig til de rundt meg om mine psykiske problemer har faktisk reddet meg fra mange nedturer. Noe så enkelt, men samtidig noe så skummelt og eksponerende - å snakke høyt.

Jeg tok min siste overdose i årsskiftet 2012/2013, og det førte til ventrikkeltømming og kulling. Den natten på sykehuset fikk jeg åpenbaringen, og bestemte meg for å gjøre alt for å bli frisk. Nå måtte det ta slutt. Første steg var å slutte på antidepressiva for godt. Jeg gikk da på en tredoblet dose. Det var skummelt fordi jeg ikke visste hvordan jeg kom til å respondere når jeg hadde gått fire år på disse pillene, men en ting var sikkert og det var at tilstanden ikke kunne bli verre enn det allerede var.

Og siden da har jeg ALDRI vært så langt nede at jeg har ønsket å ta selvmord, jeg har ALDRI vært så langt nede at jeg har tenkt tanken på å ta selvmord, jeg har ALDRI vært så langt nede at jeg har tatt eller tenkt tanken på å ta enda en overdose, og jeg har ALDRI vært så langt nede at jeg engang vil kutte meg selv.

På papiret ble jeg frisk i januar i år. Jeg sluttet hos psykologen, og har siden stått på «egne» bein. Det har selvfølgelig vært tilbakefall, men det hører med til tilfriskningsprosessen. Det er med tilbakefallene man bygger seg sterkere og får bevist for seg selv hvor man står. Jeg har bevist for meg selv at jeg står sterk, og nedturer jeg ville falt for tidligere, takler jeg nå.

Jeg kan ikke unngå gamle tvangstanker og destruktive tanker i hverdagen, men med mine erfaringer vet jeg hvor det går om jeg velger å handle etter impulsene. Hverdagen som «frisk» synes jeg er skummel og vanskelig, jeg har så lenge vært vant til å tenke og gjøre syke handlinger at en hver utfordring krever alt for å takles på en ikke-destruktiv måte.

Det går faktisk ikke en eneste dag uten at jeg tenker "Er dette verd det? Er det virkelig verd det å fortsette å gå frisk-stien?" og hver dag konkluderer jeg med at det er det. Selvfølgelig er det verd å leve framfor å bare eksistere. Livet er så mye mer enn hva tankene dine forteller deg. Men for å bli frisk måtte jeg ikke bare ønske det, jeg måtte ville det selv 110%.

Så hva vil min blottende eksponering si for meg etter dette innlegget? jeg har alltid vært åpen om mine psykiske problemer, men jeg har alltid ville skåne for de alvorligste detaljene. Jeg velger å tro at dere tåler å høre historien min, for dette er ikke noe å gispe over. Jeg er én av så uendelig mange skjebner som ble et offer for psykisk sykdom, og de andre skjebnene som utgjør statistikkene er vanskelige å spotte. De sykeste smiler.

Jeg vil til slutt minne om at jeg hadde ikke vært den personen jeg er idag, med mine verdier, om jeg ikke hadde gått gjennom dette helvetet. Og jeg har bekjempet sykdommen nå. Men selv om dette er fortid og ikke nåtid så vil min sykdomshistorie alltid være en del av meg. Min styrke og stolthet.