Mari, 22 år:
Du går rundt med en maske i ansiktet, som at alt er ok, du har det bra. Men har du egentlig det?
Jeg gikk der i flere år blant venner og familie med den masken på. Jeg slet alene. Kanskje var det et valg jeg tok, og kanskje var det valget feil.
Det er ingen som fortjener å lide i stillhet, gå rundt med et påklistret smil når det kjennes ut som hjertet blir som en svart stein, kroppen har ingen form for energi, tankene gjør at du har mest lyst til å rive av deg håret og hyle. Det går ikke.
Man leser om psykiske lidelser i media, om at de som lider ikke får hjelp. Hvorfor skal jeg si i fra til de nærmeste om at jeg er en av dem? Hvorfor skal jeg orke å si i fra til legen?
Men det kommer til et punkt der kroppen, hodet sier stopp! Hva gjør du da?
Jeg slet så mye at jeg ikke klarte å gå ut, jeg var redd for alt, redd andre mennesker. Men til slutt sa jeg i fra om at jeg ikke orket å leve slik mer.
Jeg ble fulgt til legen, hun sendte inn akutt henvendelse til Tiller DPS, jeg ble sykmeldt. Men jeg hørte ikke noe. Jeg dro på nytt til legen.
Da ble det sendt inn en ny henvendelse til akutt ambulant team. Jeg fikk beskjed om at innen tre uker skulle jeg inn til samtale. Jeg var så syk, jeg ble satt på venteliste, fordi jeg var så syk. Jeg leste meg opp på hva tilbudet var. Jeg kom til å få hjelp i noen uker, det var alt. Jeg ventet på å få komme inn. Ventetiden ble for lang. Jeg satt med tanker om at jeg kanskje ikke var syk nok. Til slutt sa det stopp.
Vi måtte kontakte en privatpraktiserende psykolog. Jeg kom inn dagen etter. For han var jeg syk nok. Jeg fikk en diagnose, agorafobi, sosial angst og en dyp depresjon. Jeg hadde gått i flere år med dette - først nå ble jeg hørt. Jeg har aldri opplevd å møte et så fint menneske, så flink.
Jeg fikk håp, jeg kjente at den svarte steinen sakte, men sikkert forvandlet seg til et bankende hjerte igjen. Jeg fikk energi nok til å gjøre det jeg gjorde før, jeg begynte å se lyst på livet. Glede meg over ting.
Men det beste av alt var tankene. Jeg klarte å sortere tankene mine. Alt på grunn av denne mannen. Jeg er evig takknemlig for at han tok seg tid til å høre på meg, når ingen andre gjorde det. Jeg gikk fra å være sykemeldt i tre måneder til å komme tilbake i jobb. Og jeg kan snakke med han når jeg begynner nedtrapping av antidepressive medisiner. Noen ganger trenger man håp, glede og aktivitet.
Men mest at man føler at noen lytter. Jeg vet hvordan det er å føle seg helt alene, å ikke komme seg ut av den onde sirkelen.
Du er ikke alene likevel. Du klarer det, jeg har tro på deg og jeg har tro på meg selv.