Kvinne, 43 år:
Jeg er en voksen kvinne i førtiårene, gift og med barn. Jeg ble misbrukt og voldtatt av en i nær familie da jeg var rundt ti år. Dette skjedde flere ganger uten at noen var klar over det. Det var en skremmende opplevelse for meg, som jeg ikke turte fortelle til noen, og etter hvert lærte jeg meg å pakke bort de vonde følelsene. Det gjorde sitt til at jeg etablerte usunne mestringsstrategier for å takle følelser, og jeg spiste meg enorm. Mat ble erstatning for følelser.
I voksen alder fikk jeg hjelp til å gå ned i vekt, og livet var tilsynelatende bra. Helt til for et par år siden, der noe så simpelt som en lukt brakte tilbake alle de vonde følelsene, og jeg gikk rett i bakken mentalt.
Det ble starten på en vond, vond tid der jeg fikk diagnosen depresjon og spiseforstyrrelse, og jeg tydde til selvskading og alkohol. Psykologtimer og innleggelser på DPS hjalp ikke, og en kveld var alt så mørkt at jeg prøvde å ta mitt eget liv.
Selv ikke tanken på mine egne barn klarte å holde meg oppe. Heldigvis var det noen som fant meg, og jeg fikk etterhvert henvisning til traumepoliklinikken på Østmarka.
Her fikk jeg diagnosen posttraumatisk stresslidelse, som forklarte det meste av det jeg slet med. I løpet av tre måneder hadde jeg timer hos en ung, fantastisk psykolog, og hun klarte å trykke på de rette knappene hos meg.
Jeg jobbet knallhardt med meg selv, ville gi opp flere ganger, men holdt ut. Resultatet er at jeg gikk fra å være ute av stand til å jobbe og ta vare på mine egne barn, til nå å ha full stilling i et krevende yrke og en velfungerende familie. Jeg har det bedre enn noen gang, og det er takket være det tilbudet jeg fikk ved Østmarka. Det er håp!