Mann, 42 år
Jeg har diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse og Posttraumatisk stressyndrom. Dette grunnet gjentatte seksuelle overgrep, fysisk og psykisk mishandling og grov omsorgssvikt. I 2009 gikk det så langt at jeg ville ta livet av meg. Jeg ble da lagt inn på akuttpost ved Østmarka sykehus.
Der var jeg i tre uker. Det gikk vel ca to uker før det ble en ny innleggelse der. Som ble på ca to uker. Så ble jeg lagt inn på Nidaros DPS.
Der var jeg i ni måneder uten at jeg egentlig fikk så mye hjelp der. Forandringen skjedde da jeg ble henvist til enhet for traume ved Betania Malvik. Da jeg kom dit første dag, så tenkte jeg hva i all verden er det jeg har gitt meg ut på nå. Da jeg syntes ting var meget spesielt der. Men etterhvert skjønte jeg hvordan de tenkte.
Det å kunne møte andre som hadde vært i samme situasjon selv var til stor hjelp. Man fikk se at man ikke var alene om sine opplevelser. Det å bli møtt av fagfolk som virkelig brydde seg om meg som person var også noe helt nytt. I min diagnose så har jeg sterke relasjonstraumer. Noe som gjør det veldig vanskelig for meg å åpne meg for andre mennesker. Sammen med min paranoide personlighetsforstyrrelse, som gjør at jeg ikke stoler på andre, og mistenker andre for å ville gjøre meg vondt.
Men måten jeg ble møtt på Betania, gjorde at jeg etter lang tid fikk tillit til de som jobber der. Jeg turte å kjenne litt mer på mine egne følelser. Jeg begynte å skjønne mer av mine egne reaksjonsmønstre. Men ting tar tid, det er en langvarig prosess.
Men jeg ser at jeg har blitt mer åpen om min egen situasjon, og jeg gjenkjenner eget reaksjonsmønster. Det er mye lettere for meg å be om hjelp nå enn det var før. Men det har tatt fem opphold på Betania for å komme så langt.