Kvinne, 47 år
Min håp-historie er den at det er aldri for sent å søke hjelp. Jeg selv er så heldig at jeg fikk en fastlege som virkelig brydde seg. Etter flere år med tunge stunder, selvmordstanker etter flere dårlige opplevelser i barndommen/ungdomstiden (som har ødelagt mitt liv), så fikk jeg omsider hjelp og svar på mange spørsmål.
Jeg begynte å kutte meg selv mange år før dette temaet ble opplyst. Var hele tiden lei meg og slet fordi jeg ikke skjønte hva som feilte meg. Ba nesten om unnskyldning for at jeg var til.
Dette har preget meg i hele mitt liv, men pga en seriøs fastlege og hans hjelp har jeg nå fått hjelp til å plassere ting der de hører hjemme. Hverdagen er lettere, men har ennå tunge stunder der alt er mørkt. Disse må jeg sikkert leve med resten av mitt liv, men har fått tips og råd om hvordan jeg skal takle disse stundene.
Det er mange grunner til at folk sliter, men heldigvis er det nå åpenhet om dette temaet.