Den ene forteller meg raskeste vei til målet, basert på mentale kart eller intuitive registreringer. Den andre kommer med utrop ala «Oi!» og «Næh!», som fører til en stadig utforsking av nye omveier, smutt og stoppesteder. Gå-farta gir meg god sjanse til å scanne stedet jeg beveger meg igjennom, særlig i feltet 0-4 meter fra bakken. Og dette er elementært, for det er på dette snevre grunnlaget jeg konkluderer, mer eller mindre bevisst; liker jeg meg her, eller ikke?

Å ankomme, med den tette lufta på en båt eller et tog, for endelig å slippe ut i dagen. Det skal bygges nytt stasjonssenter. Så kommer den kanskje igjen, velkomstplassen. For de som vinker hei, hadet, unnskyld – taxi! For de skynder seg men likevel må stoppe opp, kort, må se litt på dette ”hjemme” eller kjenne litt på dette ”reise". Det er her, for alle dem, at byen burde holde armene aller mest åpne: velkommen!

Jeg smyger meg på smale fortau, mellom skilt, pullerter og bysykkelstativ. Krysser gata, kantene, rundkjøringa. Velger meg korteste vei. Veien går over Kanalen, Trondheims Central Park, vakker uansett vær. Den speiler, forstørrer og iscenesetter. Får meg til å tenke på kaikanter og solvegger med tredekker for tenksomme promenader. En vannkant sydd inn i byen, fra grønne Skansen, østover via utsmykka allmenninger, til Lusparken og vestover igjen ved Gryta. Sneier Stasjonsplassen, nymalte skur langs Vestre Kanalhavn, den mørke undergangen og den nye fjordpromenaden med trapper ned i det blå.

«Byutvikling krever mot og langsiktighet»

I nord: Munkholmen, Munken. Sørover: Ravnkloa, paradegata, Torvet, domen. Dalføret, Vassfjellet og videre.

På andre siden av elva ligger Nedre Elvehavn. Slusen fra østlige bydeler, teglhusene med etterklang av industrihistorien, Innherredsveien med sine aktivismeutrop. Deretter Bakklandet, et gatekryss med hilseplikt, en opptatt benk, sola på den slitne parkeringsplassen og folkemengder foran sykkelheisen.

Sammen med toget og elva, sirkler bysentrum seg inn til Midtbyen. En egen halvøy, en byens opprinnelse. Eller en helt nåtidig morgen. De som går av bussen i Prinsenkrysset manøvrerer seg forbi hverandre og avpasser tempoet til neste grønne mann i retning Torvet. En restaurantrekke, skilt, syklister. Glimtvis bebyggelsen; det gamle hotellet med det prisvinnende tilbygget. Det røde trehuset med burgerne i, de grå steinfasadene som alltid virker så forlatte.

Sola har kommet tilbake og noen bybleke tenåringer henger ved Olavs føtter. En lastebil, bankelyder, en scene rigges. Storstua er under stadige forandringer, konkurranse, forprosjekt, bearbeidinger. Visjoner om et nytt gulv, åpnere fasader, lunere sitteplasser og gladere mennesker. Arkeologers jakt i jorda etter forfedrenes drifter. Lange utredninger om en tenkt parkeringskjeller. I sum, ventetid. Og stadig nye teltduker som strekkes ut.

Tiden. I kirkegårder under bakken, i trehus som blir revet eller reparert, og i den som velger veitene. I Sommerveita, med et grønt gløtt mot Stiftsgårdsparken og et grått mot en innparkert bakside. Den hemmelige kaffehagen og følelsen av å krysse Nordre via smutthull. I Westermannsveita ligger godteributikken og den tomme hotelltrappa. Brannstasjonen blir kunsthall og kontorer, jeg velger meg Schjoldagerveita inn til Peter Egges plass.

Byens mest offentlige gårdsrom er stille. Trærne strekker seg opp etter lyset, skulpturer med hull, ansikt, vann. Stille hemmeligheter i hugget stein, det kan ta årevis å oppdage dem. En benk uten spor av bruk, en bakke som bukter seg med telen. En egen ro, bylydene blir liggende utenfor. Hvis det var i en skog ville dette kanskje være lysningen som åpnet seg, der man fikk lyst til å agere annerledes. Et rom for en annen væremåte.

Mer byutvikling: Kongsgården barnehage som del av Miljøpakken

Det er ikke unikt, men et landsomfattende tema innen byplanlegging; også Trondheims bysentrum mangler pauser og målpunkt for barn, attraksjoner utenom kjøpesentrene for unge. Hvor skal man gå? Tenk om det ble unikt. Tenk om vi som var ekspertene, fikk til noe. Tenk om barnefamiliene, byplanleggernes håp, elsket å leve i sentrum. Fordi det var den beste plassen for å puste, skape, leke. Hva er potensialene i et byens uterom?

En liten gjeng samler seg foran inngangen til biblioteket like før åpningstid. Parkerte sykler og stemmer i formiddagssola, eller ly for regnet, til dørene åpnes og de renner bort. Tilbake ligger Peter Egges plass, like stille. Snart skal parkeringsplassen ved siden av bli bebygd, enda flere kontorer og en kafé, dører som åpner seg og lys i vinduene. Dermed en plass som forandrer seg, flere som oppdager den. Enn så lenge, roen i det glemte.

Kroppenes bevegelser langs bygninger som sier ”hei, kom inn!” eller ”nei, ikke her...”. Brosteinstier som snevrer alt sammen, til det åpner seg igjen; i et torg, en plass, en park, en annen lyd: et marked, en filmvisning, en fiolinist. Andre dager, korte solgløtt, utpust. Blikk som søker etter neste målpunkt, eller inn i gropene på gamle trestammer. Løfter seg med de enorme kronene, som sier ”Hysj! Dette er ingenting, du skulle sett hva vi har sett.”

Det er i mellomrommene vi møtes. I tiden av hva vi var og er, med spontane og gjennomtenkte bevegelser, byen som hele tiden blir til. Kanskje burde vi spørre hverandre oftere: Liker du deg her?

Debatten om Spektrum skal bygges på Øya engasjerer alle og enhver: Direktør for E.C. Dahls Eiendom: Spektrum til Brattøra?