Alexander Holmsve, 26 år:
Før Hysnes helsefort:
Jeg har slitt med en mild depresjon og sosial angst, og dette er noe som har preget mitt liv de siste tre årene. Alt dette startet med et samlivsbrudd, og etter det bare ballet det på seg.
Jeg startet med å bare være hjemme, isolere meg for andre mennesker, kun fokusere på å sove og stenge meg inne. Jeg ryddet ikke leiligheten, mat lå over alt og det eneste jeg orket var å ha på datamaskinen. Jeg var i jobb en periode og da jobbet jeg fra 0700-1500, og når jeg da var ferdig var det rett hjem for å sove. Da sov jeg til neste dag.
Etter hvert fikk jeg kommet meg ut med hjelp fra gode venner, og jeg kom meg inn i en fotballklubb der jeg fikk tillit som trener. Dette ble mye av redningen min i denne perioden. Jeg var mye på fotballbanen og fikk problemene på avstand, noe som gjorde hverdagen noe enklere. Men når jeg kom hjem igjen startet tankene, grublingen. I 2009 prøvde jeg dessverre også å ta mitt eget liv, men jeg ble heldigvis stoppet, noe jeg er kjempeglad for den dag i dag.
Min sosiale angst startet på en busstur til Lillehammer, jeg ble uvel, måtte kaste opp. Etter den tid unngikk jeg alt som heter kollektivtransport, kjøpesentre, sitte på bil til andre folk og lignende, nettopp for at redselen for å kaste opp var til stede. Det knøt seg nedover halsen, jeg ble varm og rett og slett sliten og utmattet av dette. Eneste plassen jeg kunne være uten at jeg kjente noe var på fotballbanen. Der kunne jeg veldig enkelt stå og prate i en forsamling med mange mennesker uten at det hadde noe å si. I denne perioden kan jeg med hånden på hjertet si at det er fotballen som har reddet meg, og den har blitt utrolig viktig for meg.
Jeg fikk etter hvert kontakt med NAV og de fikk meg inn hos psykolog og deretter inn hos Euroskolen «vilje viser vei». Der var jeg i fire måneder før jeg fikk praksisplass i en fotballklubb. I juni 2010 flyttet jeg da hjem til min hjemplass i Nord-Trøndelag og fikk også en praksisplass i en fotballklubb der.
I januar 2011 fikk jeg et brev i fra Hysnes Helsefort på Rissa. Dette så utrolig spennende og interessant ut, og jeg sendte inn denne søknaden. Noen måneder etterpå fikk jeg svar i fra St.Olav at jeg fikk time hos smertesenteret, så skulle de vurdere meg til eventuelt inntak. Denne seansen var jeg veldig redd for, jeg kjente angsten kom med en gang jeg så smertesenteret. Når jeg satt i gangen og ventet på å få komme inn, satt flere mennesker på venterommet. Men etter hvert ble jeg hentet inn, og jeg ble heldigvis henvist videre til Hysnes helsefort til behandling.
Etter Hysnes
Jeg må si at jeg savner plassen og menneskene, hadde det vært opp til meg så hadde jeg flyttet til Hasselvika kun på grunn av de menneskene som jobber på helsefortet.
Jeg var veldig spent da jeg kjørte utover første dag, men egentlig også litt lettet, med tanke på å komme seg litt bort, og få tankene på noe annet.
Jeg kom frem til Hysnes helsefort og sjekket inn, fikk romnøkkelen og gikk på rommet. For et syn som møtte meg, eller rettere sagt, for et rom. Jeg hadde sett for meg et sykehusrom med en sykehusseng og et toalett. Men rommet var stort, lyst og trivelig. Og jeg visste med en gang at her kommer jeg til å trives.
Etterpå går jeg ut i gangen for å se meg omkring, da møter jeg en jente som jeg kjenner fra tidligere, og jeg tenker: Dette blir et herlig opphold. Hele gruppa møtes en time etter vi har ankommet. Det var veldig fin kjemi med en gang, allerede første dag var jeg og fisket med en av de andre brukerne. Og dette gjorde vi til en tradisjon.
Så startet selve behandlingen, og det var i form av teori, praksis og trening. Det jeg var mest spent på var treningen, jeg har ikke trent på mange år. Å komme inn i et treningsstudio var veldig skummelt, men det gikk fort over. Hysnes Helsefort har eget treningsstudio med gode apparater, samt en gymsal. Her gikk mye av tiden etter dagen var ferdig.
Dagene er heller ikke så veldig lange, vi starter 0930 og holder på til cirka 1430. Og med lunsj fra 1130-1230. Jeg må fortelle om maten. Vi så jo for oss slik sykehusmat, men den gang ei. All maten man får på Hysnes er laget fra bunnen av, du får skikkelig god og sunn mat noe som gjorde opplevelsen enda bedre.
Når deg gjelder selve behandlingen så har jeg fått mye godt ut av det etter at jeg kom hjem. Det jeg merker best er i forhold til min sosiale angst. Nå har jeg tatt buss mange ganger, og i tillegg vært på kjøpesenter. Tankene og grublingen er blitt satt til side. Folk spør ”«hvordan får du vekk tankene» , og det er vel en teknikk jeg har lært: Tenk på positive ting, så kommer også tankene i en positiv retning. Jeg har også blitt valgt inn i styret til fotballklubben og er turneringsleder for en cup. Så oppholdet mitt på Hysnes helsefort har vært en drøm og er absolutt å anbefale videre til de som kjenner på noe av det samme.
Man blir utrolig god til å lære seg andre mennesker å kjenne , og i tillegg så blir man mye rikere på erfaring selv her i livet.
I tillegg vil jeg trekke frem det med venner. De er utrolig viktige i slike situasjoner og jeg har vært veldig heldig. Min venn var en støttespiller og har fått et innblikk i hvordan jeg hadde det. Etter at jeg har kommet hjem har denne vennen vært en utrolig god støtte for meg, og han har faktisk klart å dra meg med ut på forskjellige ting som jeg ikke var i nærheten av å takle tidligere. En stor takk!
Hysnes Helsefort har også en egen kino sal, her var det mikrofoner og alt man trenger for og ordne et show. Noen dager før vi skulle dra fra Hysnes, fikk jeg med meg alle mannfolka på gruppa for å lage et show på 20 minutter. Vi startet onsdag og øve, og torsdag hadde vi forestilling for damene på vår gruppe. Denne revyen/showet kalte vi «Alt For Kjærringan». Vi fikk kjempeskryt for det som ble gjort, folk flirte og det virket som de koste seg veldig.
Jeg anbefaler alle sammen om å søke og være med på dette behandlingsopplegget, det er virkelig noe som gjør at man kan komme seg videre, ikke vær redd. Selv om man sliter psykisk, er ikke det noe verre enn å ha vondt i en fot. Dette må samfunnet få en forståelse av, og nettopp derfor står jeg frem, for å minne folk på at det finnes faktisk gode behandlingsopplegg.
«Bakom skyan e himmelen alltid blå»
(dette brevet skrev Holmsve etter at han hadde vært innlagt på Hysnes. Han sendte link til den, og ønsket at adressa.no skulle bruke historien her, red.anm)