Kvinne, 60 år
Jeg har to ganger forsøkt å ta mitt eget liv. Begge gangene våknet jeg plutselig og forsto at jeg var i ferd med å ta livet mitt.
Det er som en blackout i forkant, hvor jeg ikke på forhånd hadde tenkt tanken på å gjøre det en gang. Det er veldig skremmende å miste kontrollen på den måten, og det gjør at jeg er tidlig ute og varsler når jeg merker depresjonen komme. Da tar jeg kontakt med helsevesenet for da må jeg passes på.
Jeg ble sterkt mobbet i oppveksten, og tør heller ikke i dag å ha venner. Men jeg har barn og barnebarn som er bautaer i livet mitt. Sist jeg ble innlagt spurte barnebarnet om jeg skulle dø: «Ja, det skal jeg, men ikke nå. Men nå er tankene til farmor så tullete, så jeg skal legges inn slik at jeg ikke dør».
Fastlegen er svært viktig. Hun får meg lagt inn. Jeg har vært innlagt flere ganger, på ulike steder i landet. Pleierne er helt fantastiske. De skjønner hva jeg snakker om. Psykiaterne tror det jeg sliter med er bagateller. Men for meg er det ikke det.
Jeg har det mye bedre nå enn før, jeg bor bra, og så lenge jeg har røyken og bilen, har jeg det jeg trenger. Dessverre sliter jeg med å føle glede. Men til helga skal jeg passe barnebarna. Det gleder jeg meg til.