- Kåre Willoch vil nok mene jeg bør delta, at jeg skal passe på at ilden ikke slukner. Utfordringene er mange, og samfunnet må jobbe med dem over tid. Men de med ansvar må selv sørge for at vi oppnår de nødvendige arbeidsseirene, det kan ikke en kommisjon gjøre, sier Alexandra Bech Gjørv til Aftenposten.no.
- Vi har levert et renskåret produkt, vår rolle er å levere en beskrivelse og anbefalinger. Og så må vi slippe taket.
På formiddagen 13. august i år holdt Norge pusten. På talerstolen i SAS-hotellet står Alexandra Bech Gjørv og presenterer 22. juli-kommisjonens funn. Hun har ikke snakket lenge før kommentatorene henter frem ord som "knusende dom" og "udugelighet". På få minutter får departementer, ulike etater og ikke minst politiet store riper i lakken. Altfor mye kunne vært gjort mye bedre 22. juli og i tiden før. Altfor mange hadde ikke gjort jobben sin. Kommisjonslederen snakker om holdninger, lederskap, kultur. I dag, nøyaktig to måneder senere, snakker hun for første gang om prosessen hun har stått sentralt i.
Tilbake i hverdagen
- Følelsesmessig er det tungt å gi slipp. Kommisjonen har pekt på store behov i store samfunnsinstitusjoner. Men det er altså ikke min rolle å jobbe med dette nå. Jeg har tidligere fått en kompliment jeg satte stor pris på; at jeg har god rolleforståelse. At man ikke skal ta ballen fra dem som har som oppgave å få den i mål.
Hun er tilbake i hverdagen nå. Rapportarbeidet, som på slutten pågikk døgnet rundt og medførte flere søknader om dispensasjon fra statens arbeidstidsbestemmelser, er historie. Jobben er gjort, hun er igjen "vanlig" advokat. Med uvanlige erfaringer fra et svært uvanlig arbeide.
- Vi opplevde en ekstrem åpenhet. Vi utfordret ledere til å snakke om problemer og forbedringspotensial, og det var ubekvemt for mange. Men de måtte svare, og de svarte fritt. Det vi vektla, var at alt i rapporten skulle være sant, riktig og ettersporbart. Vi måtte tydelig og presist angi hvor det sviktet, men forsøkte å skrive slik at det ikke mer enn nødvendig utleverte enkeltpersoner og i realiteten ble en syndebukkjakt.
- De som sier de tar ansvar; hvordan ser du på deres opptreden så langt?
- Den må andre diskutere. Det vil være plumpt av meg å mene noe om det nå. De som får ansvar, må gjennomføre jobben. Når store industriselskaper, slik jeg selv har erfart i Hydro og Statoil, kartlegger stor sårbarhet, er det ikke aktuelt å la problemet ligge så lenge, det ordnes opp. Denne prosessen kan være enklere i bedriftene fordi målene er mer ensrettede. I et departement er det mange målkonflikter, mye ulikeartet som skal leveres. Det blir lett til at man stiller opp for mange mål, og at lederne ikke evner å forenkle nok. Og når målene blir uklare, blir det også vanskelig å vurdere om ledelsen, på alle nivåer, er god nok.
Ingen talerstol
Jens Stoltenberg visste neppe hva han hadde i vente da han utnevnte 22. juli-kommisjonen i august i fjor. Men han ante nok at han fikk en kommisjonsleder med sans for struktur og rammer. Så når Aftenposten forsøker å fritte henne ut om hvorvidt statsråder bør gå, om etatsledere bør sparkes, om politisjefer burde finne seg annet å gjøre, er bommen altså senket. Hun plasserer pekefingeren på den tykke rapporten på skrivebordet:
- Denne rapporten står sterkere jo renere den står.
På hennes vesle, ryddige kontor i Advokatfirmaet Hjort, beliggende i Akersgaten og nær nabo til Regjeringsbygget, understreker hun dessuten sitt medlemskap i et kollegium. Jojo, hun var leder av kommisjonen, men vervet gir henne ikke lenger en udiskutabel talerstol.
- Kommisjonen gir en slags autoritet. Da er det viktig at kommisjonen med sine ti deltagere utgjør autoriteten - og at ikke jeg snylter på den posisjonen. Så sent som i går kveld la jeg merke til at justisministeren på TV kalte oss Gjørv-kommisjonen, da skvatt jeg! Det er jo ikke riktig. Betegnelsen ville nok ha gledet min avdøde svigermor, men dypest sett er jeg jo fortsatt Bech, selv etter ti år med navnet. Så jeg synes altså det skal hete 22. juli-kommisjonen!
- Vi brukte null tid på teambygging
Hun smiler, latteren sitter løst. Struktur er ikke synonymt med alvor, og hverken underveis eller etter at kommisjonen oppløste seg selv i august, har det i offentligheten vært hørt et eneste kritisk pip om autoritær lederstil. Isteden har det haglet med gode attester om rapportens ryddighet og språklige tilgjengelighet.
- Fra første stund fikk vi til et utrolig godt samarbeid. Vi brukte null tid på teambygging. Og på vårt første møte på Gardermoen brukte vi ikke engang fem minutter på presentasjon av oss selv. Sammensetningen var jo gjort av andre, mens vi selv brukte mye tid på å besette sekretariatet. Og det ble utrolig godt! Jeg vil gjerne fremheve lederen Bjørn Otto Sverdrup, han er en helt usedvanlig smart person. Og Olav Njølstad med sin kombinasjon av litterær og historieprofessor-bakgrunn. Flere av kommisjonsmedlemmene hadde jo publisert ting, men alle strakte seg faglig og svingte pennen ambisiøst etter inspirasjon fra Olav.
Betenkning
Selv skal hun skrive mer. I slutten av november skal hun levere en betenkning til statsministeren.
- Den skal være en refleksjon rundt de viktige spørsmålene knyttet til arbeidsprosessen. Forhåpentlig vil den være til nytte for nye kommisjoner – som vi forhåpentlig ikke får i fremtiden! Jeg antar for eksempel at spørsmålet om innsyn i intervjureferater blir viktig fremover.
Egentlig er det dette hun helst vil snakke om; hva hun skal gjøre fremover.
- Mange tror vel at jeg bare har Stoltenberg som klient. Det er jo ikke sant! Jeg er en vanlig advokat nå, jeg har tre fagområder; krisehåndtering/beredskap/granskning, arbeidsrett og energi.
Hun har nylig overtatt som styreleder i Eidsiva Energi, men det er hennes kunnskaper om kriser og beredskap som for tiden interesserer omverdenen mest.
- 22. juli har nok satt en støkk i mange organisasjoner. Og det siste året har gitt meg rik innsikt i hvordan etater og virksomheter ender opp i store problemer. Poenget nå er å bruke denne kunnskapen til å gjøre gode analyser i forkant. Mange selskaper og institusjoner ønsker nå råd før det skjer noe gærent. Det finnes mange planer, men det er ofte ukomfortabelt å ta dem inn over seg. Jeg er i utgangspunktet ikke en person som holder foredrag, men jeg bruker mye tid nå på slik "upolitisk" opplæring, den omfatter også hvordan man effektivt kan rydde opp når krisen rammer. Men all deltagelse i debatter etc. har jeg sagt nei til.
- Var Norge et naivt land før 22. juli?
- Vi var nok et samfunn med kunnskap, men vi tok den ikke inn over oss. Kommisjonen endte opp med å understreke den viktige forskjellen mellom risikoforståelse og risikoerkjennelse. Der ligger nøkkelen.
- Ble du overrasket underveis i kommisjonsarbeidet?
- Ja. Folk kjente til uakseptable forhold, men det fantes ingen plan for å utbedre dem. Eksempler er riksalarm-systemet og sikringen av Grubbegata.
- Siste setning i kommisjonens konklusjon er den korte og svært tydelige "Det haster". Skynder vi oss nok?
- Nok en gang – jeg holder fingrene mine av fatet. Justisdepartementet har sendt ut rapporten med tre ukers høringsfrist. Flere har ønsket jeg skal si at det er uforsvarlig kort. Jeg har svart at vi mente alvor da vi skrev at det hastet. Dette er vel et tegn på at man ønsker å bevege seg raskt. Mer vil jeg ikke si.
- Å stå med hele landets øyne rettet mot seg og skulle presentere dypt alvorlig kritikk - hvordan var det?
- Kvelden før fremleggingen fulgte jeg OL-avslutningen på TV. Der så jeg Ray Davies fra The Kinks spille "Waterloo Sunset". Den beroliget meg og fulgte meg dagen etter.