Mann, 25 år
Jeg er nå funksjonsfrisk, tilbake i studiene, men det er ikke takket være det offentlige helsevesenet. Etter et personlig sammenbrudd høsten/vinteren 2009, med et forhold som viste seg å ikke vare, falt korthuset sammen. Også i forhold til studiene.
Jeg kom inn til ambulant akutteam på Tiller DPS, og det første jeg ble tilbudt var medisiner og noen få samtaler inntil behandler var på plass. Det offentlige helsevesenet fikk ordnet plass til meg etter en stund hos privat behandler (helsevesenet hadde kjøpt private tjenester). Etter i underkant av ett år avsluttet jeg selv, og ba om å få ny behandler fordi jeg følte jeg ikke hadde noen fremgang.
Deretter fikk jeg ny behandler på Nidaros DPS, men etter første time fikk jeg allerede da opplyst at behandleren kun ville være der frem til sommeren. Jeg gikk der i ca et halvt år før behandleren sluttet til sommeren. Jeg fikk da en annen psykolog som jeg skulle ha denne sommeren. Jeg skulle få enda en ny en etter sommeren. Det varte i ca ett år. Heller ikke der fikk jeg hjelp. Det var bare papirskjema på papirskjema.
Fra dag én hos det offentlige helsevesenet var det nesten bare papir og scoringsskjemaer jeg svarte på. De samme skjemaene måtte fylles ut for hver nye behandler.
Når jeg spurte om de ikke kunne bruke skjemaene jeg fylte ut forrige gang, svarte de bare at det kunne de ikke finne igjen. Heller ikke min siste behandler i det offentlige hadde jeg noen særlig kontakt med. Det var en rigiditet som var gjennomsyret hos alle behandlerne jeg møtte. Alle ville ha ryggen sin fri og ville ikke innrømme feil de hadde gjort. Jeg hadde blitt kasteball i systemet, og ingen ville ta ansvar.
I løpet av årene jeg var hos det offentlige helsevesenet, hadde jeg vært innlagt på St.Olavs fem eller seks ganger etter selvmordsforsøk, hvor den ene gangen hadde endt med at jeg havnet i koma og på intensiven. Mye av dette skyldtes ukritisk utskrivning av medisiner. Jeg hadde i en periode flere tusen tabletter med sovemedisiner, og andre farmaka. Jeg ba om å få henvisning til psykoanalytisk behandling, men etter behandlermøte anbefalte de meg å ikke starte i en slik behandling. De sendte også et uoppfordret brev til fastlegen min og anbefalte å ikke gi meg henvisning til psykoanalytisk behandling.
Til tross for dette tok jeg kontakt med en psykoanalytiker i byen, fikk et møte der over tre timer, som ville bli dekket av egenandelstak 1 uten henvisning. For å kunne fortsette måtte jeg riktignok ha henvisning fra lege. Etter å ha snakket med analytikeren og legen fikk jeg til slutt henvisning til psykoanalytisk behandling. Ventetiden var lang, men det viste seg å være verdt ventetiden.
Behandlingen jeg går i nå er intensiv med tre timer i uken over flere år. Jeg er nå snart ferdig med mitt andre år.
Jeg er funksjonsfrisk, tilbake i studiene, men det er ikke takket være det offentlige helsevesenet. Det skyldes min egen innsats i ønsket å bli bedre, familie og min nåværende behandler.