Mann, 50 år
Jeg har vært brukt i to år som «case» for legestudenter ved NTNU, hvor de møter et menneske med alvorlig depresjon. Jeg hadde gitt opp livet - gav en «blank en» i det meste - inntil jeg en dag møtte noen studenter som snudde om på tankegangen min med noen intrikate spørsmål.
Jeg begynte da å etterlyse hjelp. Det var i fjor. Jeg greide ikke å få tak i hjelp, selv om jeg aktivt søkte. Først i mars i år fikk jeg tilgang til hjelp i helsevesenet. Første kontakt jeg fikk med samtaler tok to uker. Jeg kunne brekt lårhalsen og hvilket annet ben som helst hver dag de to ukene for den smerten som var inni meg. Den innvendige smerten er så intens at folk ikke skjønner den.
Jeg har spilt håndball på ganske høyt nivå, knekt og ødelagt ulike kropsdeler, så jeg kjenner den smerten. Det er en «god» smerte - en du skjønner!
Jeg jobber nå mot et mål: Å komme meg videre i livet.