Kvinne, 21 år

Jeg startet med selvskading da jeg var 15 år. Jeg hadde utviklet spiseforstyrrelser året før, og det ble sagt at det var da jeg hadde min første depresjon.

Det var aldri så tydelig den gangen. Konsentrasjonsproblemene var ikke store, og selskadingen var heller ikke så veldig alvorlig. Likevel gikk jeg til samtale hos helsesøsteren. Når jeg kom til videregående skole, ble problemene større. Selvskadingen ble mye mer alvorlig, jeg utviklet bulimi i tillegg til anorexia, jeg klarte ikke å gå på skolen og jeg begynte å planlegge måter å ta livet mitt på.

Jeg kom på nytt i kontakt med helsesøsteren på denne skolen, som videre henviste meg til en psykolog. Gjennom de tre årene på videregående var jeg i kontakt med totalt fem psykologer, i tillegg til ambulant akutteam.

I ettertid tenker jeg ofte på hjelpen jeg fikk, hvordan de ulike psykologene opererte og hvilket fokus de hadde. Ofte følte jeg meg som en lønnsslipp, et objekt noen tjente penger på å ha hos seg. Det var om å gjøre å sette diagnose så raskt som mulig og begynne å medisinere. Da var jobben ferdig.

Jeg fikk ulike diagnoser hos ulike fagfolk. Alle mulige typer depresjon, i tillegg til mye annet som jeg selv hverken klarer å huske eller uttale. I kontakt med de ulike fagfolkene begynte jeg å innbille meg selv hva som måtte til for å få den hjelpen jeg trengte. Jeg skadet meg aldri alvorlig nok, min spiseforstyrrelse var aldri ekstrem nok, min depresjon var ikke dyp nok.

Jeg følte jeg svevde rundt i et intet, jeg var ikke frisk, men heller ikke syk. Men hva skulle jeg gjøre? Jeg fungerte ikke godt nok, jeg klarte ikke å spise eller gå på skolen. Jeg hadde ikke kontakt med noen, og kledde meg inn i et stort, mørkt intet for å slippe å være til. Jeg ble forsøkt innlagt, men var igjen ikke syk nok. Det finnes uttallige bøker om depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading og psykiske lidelser generelt.

Men det finnes ikke bøker om de som svever midt i mellom. Jeg leste meg opp for å forstå meg selv, men det jeg endte opp med var en følelse av å ikke lykkes. Jeg lyktes ikke med livet og det å være frisk, men jeg klarte ikke en gang å lykkes i å være syk!

Jeg hadde en lærer på videregående som viste seg å bli min redning. Hun var «bare» en lektor, men samtidig var hun så mye mer. Hun viste meg varme og omtanke, mer enn noen av mine psykologer hadde gjort. Vi hadde en avtale på at hvis jeg ikke dukket opp på skolen, ville hun sende meg en melding.

Der spurte hun om jeg ville dra på skolen eller ikke, og var svaret «ja», kom hun og hentet meg. Hun tok kontakt om hun ikke så meg i kantina, og jeg kunne sitte på kontoret hennes i stedet for å være alene hjemme. Hun stilte opp mer enn jeg noen gang kunne forvente, og selv om jeg ikke klarte å bli frisk mens jeg gikk på videregående, hjalp hun meg slik at jeg ikke ble sykere.

Jeg ble ikke frisk før etter et friår etter videregående. Et friår med mye nedgang før det endelig gikk framover. Når jeg til slutt møtte min åttende behandler, som sa de magiske ordene som gjorde at jeg kunne slappe av og fokusere på meg selv: «Jeg holder på håpet, til du selv er klar for det».

Jeg slapp å uroe meg for om jeg kom til å klare å bli frisk, hun hadde troen, og hun skulle passe håpet om at jeg, etter sju år som psykisk syk, endelig skulle huske hvordan det var å være frisk igjen. Jeg skulle endelig klare å gå på skole, konsentrere meg i timene og være tilstede.

Jeg skulle endelig få nyte et måltid og delta på fritidsaktiviteter. Jeg skulle få slippe å skade meg selv mer, eller planlegge selvmord.

Endelig var det min tur til å kjenne på lykken og livet, og lære å leve på nytt igjen!