Kvinne, 25 år:

Jeg vil gjerne dele min historie og kanskje hjelpe noen andre der ute. På skolen ble jeg mobbet, av både elever og lærere. Jeg husker spesielt første gangen jeg ble gjort narr av, det var allerede i første klasse, av noen i sjuende klasse. Det var starten på noe som skulle forfølge meg hver dag igjennom hele oppveksten og skolegangen. Det hendte også at jeg ikke ble invitert på bursdagsfeiring, og jeg var den eneste som ikke ble invitert, og om jeg ble invitert fikk jeg uansett gjennomgå.

Men redd for å fortelle noe hjemme, bet jeg tennene sammen og dro på skolen hver dag. I fjerde klasse fikk jeg masse snøballer med grus og stein kastet på meg og i ansiktet mitt, den ene traff øyet mitt veldig hardt og jeg ble uvel. Jeg hørte alle kom løpende og noen sa: «Se! Endelig skriker hun!».

En lærer kom og sa at det ikke var noe å skrike over. Jeg hadde en bestevenninne, men det skiftet med formen om hun skulle være ok mot meg. Etter en matteprøve der jeg stavet feil, ble dette lest opp høyt for alle i klassen. Alle begynte å le, og dette ble det fortsatt snakket om da vi var 16 år. Jeg fikk også høre at det var delt med alle på lærerrommet, og de hadde fått seg en god latter av meg som ikke kunne skrive og stave.

Jeg skrek hver kveld og håpet jeg skulle bli syk, slik at jeg slapp skolen. Noen ganger la jeg febermålet på lampen min, slik at det skulle vise febertemperatur. På ungdomsskolen fikk jeg fortalt av en lærer at jeg var feit, jeg var allerede på kanten i vekt. Jeg utviklet spiseforstyrrelser, og var på kanten til å bli tvangsinnlagt. Dette er noe som forfølger meg den dag i dag. Jeg godtar ikke meg selv.

Som 12-årig ble jeg utsatt for overgrep. Dette har ødelagt så mye for meg, jeg blir kvalm når jeg hører lignende historier. Ser jeg noen som ligner på han, går det kaldt nedover ryggen, jeg skjelver, blir sint, kvalm og uvel. Mannen fikk ingen straff eller dom, noe som fortsatt plager meg.

To år etter overgrepet fikk jeg høre han hadde brutt seg inn i et hus og voldtatt en sovende kvinne mens hennes to år gamle sønn lå ved siden av henne.

Jeg føler på en måte at det er min skyld. Dersom jeg hadde kjempet enda hardere, kunne jeg kanskje forhindret det. Samtidig som jeg ble utsatt for overgrep, slet jeg med spiseforstyrrelser, depresjon, skyldfølelse og mobbing. Men jeg fortsatte å kjempe meg igjennom hverdagen min.

Da jeg startet på videregående fikk jeg vite de som hadde mobbet meg mest igjennom hele oppveksten gikk i klassen over meg. Da greide jeg ikke mer, 16 år gammel knakk jeg sammen og fortalte om hele oppveksten min til mamma. Jeg greide rett og slett ikke mer, jeg var ferdig.

Mamma kontaktet barne- og ungdomspsykiatrien, og etter et halvår på skolen, etter anbefaling fra barne- og ungdomspsykiatrien, sluttet jeg på skolen.

Igjen et svik fra systemet - de skulle gi meg oppfølging etter at jeg sluttet, men jeg hørte ikke noe.

Da jeg var 17, fikk jeg et isjiasanfall, og ble lam fra magen og hele veien ned. Jeg var lam i ca en måned, og trengte hjelp til det meste. Jeg har i ettertid slitt med ryggplager, og jeg har også nå epileptisk aktivitet.

I dag, i en alder av 25 år, og mamma til en jente på tre år, mottar jeg dagpenger fra NAV. I oktober i fjor ble jeg innlagt på DPS, og det er kanskje noe av det lureste jeg har gjort i mitt liv. Jeg går fortsatt til psykolog, og har også masse hjelp fra legen min og mamman min.

Uten mamma har jeg ikke vært så langt som jeg faktisk er i dag, hun kjemper for meg og med meg! Den støtten hun gir meg, den omsorgen jeg får, ja, uten mamma tror jeg ikke jeg har vært her i dag. Jeg har fortsatt meget lang vei å gå, men jeg må leve i dag og ikke tenke på i morgen.

Jeg har ett mål, og det er å være den beste mamman for datteren min! Jeg skal sørge for hun skal få en bedre start på livet enn hva jeg har hatt. Om jeg er ufør og ikke har noen inntekt, jeg er uansett mamma til verdens nydeligste jente.