Kari Hovdes har flere gode poenger i sin morsomme raljering over hvordan fotballklubber, godt hjulpet av utålmodige supportere, kapper hodet av trenere straks resultatene går en imot.
Hun har rett i at det er altfor mye kortsiktighet i fotball. Å kvitte seg med treneren er en måte å vise handlekraft på, det kan tilsynelatende frita klubbledelsen selv for ansvar, og man skyver kanskje mer grunnleggende problemer under teppet. Hvorfor ikke lære litt av andre organisasjoner og bedrifter, spør Hovde.
Det er også sant at publikum og supportere ofte bidrar til kortsiktigheten. I fotball er misnøyens terskel lav. Enhver feilpasning utløser et kollektivt, misfornøyd stønn fra store deler av tribunen. I den kjente boka Fever Pitch forteller Nick Hornby om hvordan det som fascinerte ham mest første gang han var på fotballkamp, var at alle rundt ham så ut til å virkelig hate at de var der. Enhver spiller var – ifølge folk på tribunen – ubrukelig nesten til enhver tid.
Hjertesukk fra oss som ikke har peiling på fotball
Det er opplagt at den jevne publikummer ikke har faglig kompetanse verken til å tre inn i trenerens posisjon, eller til å bedømme på hvilket tidspunkt det er riktig å skifte ham ut. Fra klubbens perspektiv bør supporterens rolle være å støtte klubben, også i vonde dager. Hvis de blander seg inn i trenerspørsmålet, misforstår de sin egen rolle, mener for eksempel «Mini» Jakobsen.
Det er imidlertid ett forhold som gjør at sammenligningen med ordinære bedrifter og organisasjoner halter. Rent formelt er Rosenborg en medlemsklubb; et idrettslag. Selv om medlemmene i praksis naturligvis må overlate en lang rekke strategiske spørsmål til styret, betyr det at Rosenborg ikke er som en hvilken som helst bedrift. Som medlem har man relativt tydelige rettigheter når det gjelder å gjøre sin stemme hørt.
Fotballklubbene vil på sin side ofte tenke på publikum som kunder. Men kunder kan jo også uttrykke misnøye hvis produktet ikke svarer til forventningene, eller de kan slutte å kjøpe produktet. På sikt lider publikumsoppslutningen dersom Rosenborg blir en middelhavsfarer.
I fotball er imidlertid de fleste publikummere lojale. Vi bør vurdere å skifte bank dersom vi oppdager at en konkurrent tilbyr bedre vilkår, men dårlig Rosenborg-spill gjør ikke at trøndere begynner å holde med Molde i stedet. Men hva slags rolle spiller publikum og supportere hvis de ikke støtter laget i en gitt situasjon, men for eksempel bruker energien på å kreve trenerens avgang?
Jeg trodde vi valgte et RBK-styre med ryggrad
Når kundemetaforen er misvisende, er det fordi både Kjernen og mange av de andre tribunesliterne forstår forholdet til klubben helt annerledes. Rosenborg er ikke en bedrift i underholdningsbransjen som de kjøper et produkt av. Klubben er et fellesskap, og fellesskapets verdier og kultur forvaltes av publikum og supportere. Når publikum feirer klubben gjennom for eksempel avsynging av Bildet tå’n Ivers, feirer de først og fremst seg selv og sitt eget fellesskap, symbolisert ved klubben.
I praksis innebærer det at det er publikum som sitter på definisjonsmakten, selv om de erkjenner at andre har mer faglig kunnskap enn dem. I abstrakt forstand er klubben er et symbolsk uttrykk for publikums egne verdier, ritualer og praksiser. Det betyr også at ledere, trenere og spillere kan forvalte disse verdiene godt eller mindre godt. Det er ikke trenere og spillere som har deres støtte, det er klubben.
Klubbledelsen kan eller bør ikke uten videre lytte til høylytte krav fra tribunen. Men styret og ledelsen må bestå av folk som skjønner at mange av dem som fortsatt trasker trøstig i vei til Lerkendal, er noe annet og mer enn kunder.