Mange oppsøker støtteapparatet i håp om at livet skal bli lettere. Ingen fortjener mer hjelp enn andre. Vi er alle like mye verdt. Når vi trenger hjelp må støtteapparatet rundt oss være i stand og villig til å strekke ut en hånd.
Ingen er skjermet for verken somatisk eller psykisk sykdom. Problemene kan komme snikende og ubedt.
Dette er min historie.
Fra tidlig i livet opplevde jeg flere traumatiske ting. Hver dag var en kamp. Tryggheten manglet, det samme gjorde selvrespekten og selvverdet. Alle rundt virket å være døve eller blinde, eller begge deler, for jeg ble verken sett eller hørt.
En dag sa det fullstendig stopp.
De fysiske smertene viste seg å ikke være somatisk sykdom, men heller alvorlige traumer. Det gjorde meg sengeliggende og ute av stand til å utføre dagligdagse gjøremål. Jeg hadde stadig mørkere tanker.
Alt dette, som bare er toppen av isberget, gjorde at jeg ikke lenger fungerte som menneske. Jeg hadde behov for hjelp.
Jeg trengte hjelp fra støtteapparatet. Verken jeg eller mine pårørende kunne håndtere det alene. Mine utfordringer var komplekse. Jeg skjønte at det ville kreve tid og riktig kompetanse for å behandle dem.
Det skulle bli vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.
Til tross for politikere som stadig snakker om en satsing innen psykisk helsevern, slik at flere får den hjelpen de trenger, var psykiatriens kapasitet for lengst sprengt. Jeg ble i stedet tilbudt et kommunalt lavterskeltilbud for mine utfordringer.
Jeg ble henvist til avtalespesialist, og deretter distriktspsykiatrisk senter (DPS). For å komme inn til avtalespesialist måtte jeg trolig vente i ett år. DPS-ene må forholde seg til tidsfrister, men skal du bli tatt inn, må du være alvorlig syk. Jeg var overbevist om at jeg kom inn innen tidsfristen. Mine problemer var tross alt ikke noe småtteri.
Det viste seg derimot å være akkurat det, bare småtteri, fordi jeg kom ikke inn. Jeg ble sjokkert, var det jeg hadde opplevd eller situasjonen jeg nå befant meg i, ikke alvorlig nok?
I stedet ble jeg tilbudt hjelp hos en privat aktør som avlastet DPS-ene rundt omkring. Jeg valgte å takke ja til behandling hos den private aktøren, Unicare Coperio. Det reddet livet mitt.
Jeg drømmer om dagen hensynet til pasienten bestemmer
Kutter kontrakter i psykiatrien - tross økt ventetid: - De gambler med folk sine liv
Min skuffelse over offentlig psykiatri ble heldigvis overskygget av gleden og takknemligheten av å endelig bli både sett og hørt. Motivasjonen og kamplysten var stor. Jeg begynte å se lyst på fremtiden.
Derfor var det med dyp fortvilelse jeg ut av det blå fikk beskjed om at Helse Midt-Norge valgt å avslutte sitt samarbeid med dem, for å overføre pasienter og den psykiatriske behandlingen til de offentlige DPS-ene.
Jeg ble målløs. Min behandling skal avsluttes i høst.
På grunn av min situasjon har jeg falt ut av arbeidslivet. Jeg mottar støtte fra Nav for å kunne leve. For dere som tror det innebærer en overflod av penger, så kan jeg med trygghet si: det gjør det ikke. Skal jeg fortsette min behandling hos Unicare, må det betales ut fra egen lomme.
Du tenker kanskje at det ikke er et problem, det offentlige tilbudet skal jo hjelpe meg og andre i samme situasjon. Nei, jeg må bli henvist på nytt, vente lenge på svar, og mest trolig få avslag, siden jeg allerede har fått litt behandling.
For det er ikke slik at det offentlige tilbudet verken har forbedret eller forandret seg. Helse Midt-Norge har fremdeles for lite folk og for få plasser.
Det ser ut til å være et fryktelig lite gjennomtenkt valg, og ikke til det beste for oss som trenger hjelp, men på grunn av det eneste som tilsynelatende betyr noe: penger.
Jeg nekter å være stille. Jeg er ikke et tall på et ark, som kan flyttes hit og dit. Jeg er et menneske, som fortjener å oppleve gode ting.
Hvis vi retter blikket mot helsevesenet, eldreomsorgen, barnehagene, skolen og barnevernet, hva kan vi se? Mennesker som strever etter å få nødvendig hjelp også der, og blir sviktet på grunn av penger.
Penger. Det er alltid penger. Er ikke Norge et av verdens rikeste land? Hvor er pengene som tilhører støtteapparatet vårt?
Politikerne lover gull og grønne skoger, år etter år, men oppfyller lite der behovet er som størst. For meg kan det virke som at de er mer opptatt av å dolke hverandre i ryggen, bygge karrierer på løgn, utsette uskyldige for sine begjær, stjele og love ting de aldri holder.
Vi er sjokkert over ledelsen i andre land, og ja, vi er heldige som ikke har et diktatur på toppen, men å svikte sine innbyggere, gang etter gang, det er heller ingen god ledelse.
Folk dør av lidelse her til lands også, folk strever med å komme seg gjennom hverdagen og sliter med skader påført av andre. Er det slik vi ønsker å ha det i et av verdens beste land?
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!