Når krybba er tom, bites hestene sier et gammelt ordtak. Sjelden har vel ordtaket vært mer beskrivende enn når det nå tas til orde for en annen fordeling i inntektssystemet fra staten til kommunene.
Adressa var raskt frempå på lederplass om at Trondheim ikke kunne avgi noe, finansbyråden i Oslo det samme. Ordføreren i Larvik viste frem sprukne tak og vegger ved kommunens skoler og skyldte på mangelfull finansiering fra staten, samtidig som hennes parti hadde lovt å fjerne eiendomsskatten. Et valgløfte hun ville innfri. Noe av det samme er det i Stjørdal. Uten at de har gått like langt i elendighetsbeskrivelsen, er ordføreren like klar i motstanden mot eiendomsskatt.
Inntektssystemet til kommunene er nesten like komplisert som jordbruksoppgjøret og har mål om like tjenester for innbyggerne i alle kommuner. Kommunene er, for å si det mildt, meget forskjellige. For å bøte på dette er det distriktstilskudd med forskjeller i Nord- og Sør-Norge, det er storbytilskudd, regionsentertilskudd, veksttilskudd og skjønnstilskudd. Kommuner med høye skatteinntekter må avgi noe til dem med lave. Og så har vi de heldige kommunene med konsesjonsinntekter de beholder selv. For ikke å snakke om kommuner med rike onkler som setter opp idrettshaller, utsmykker skoler og generelt bidrar til fellesgoder.
Byene må ikke bli straffet
Er det forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker på Lian?
– Ingen har oversikt over hvilken type natur som har gått tapt
Et eventuelt tap av selvråderett kan vi takke oss selv for
Vi har vel aldri hatt bedre offentlige tjenester enn i dag, men vi har heller aldri hatt høyere innbyggerforventninger. Ganske typisk er forventningene høyest i kommuner med høyt sosioøkonomisk nivå. På denne måten vil kommunene alltid føle seg fattige. Det viktigste for å beholde eller øke tilskuddet, er innbyggertall og sysselsetting. Helst skal begge vokse. Og vokser det nok, får kommunen et eget veksttilskudd.
Dette fører til at kommunene nesten ikke vet hva godt de skal gjøre for bedrifter og enkeltpersoner som ønsker å etablere virksomhet. Nabokommuner overgår hverandre i forsøket på å få vekst i innbyggertall og sysselsetting. Det stilles arealer til disposisjon, det lempes på krav, og det bygges næringsbygg som stilles til disposisjon.
For kommunedirektører og kommunepolitikere ligger det alltid en tanke om vekst i bakhodet. Tanken om at det ikke er mulig med evig vekst har etter hvert slått rot hos veldig mange. Kanskje er det bedre å forandre insentivene i inntektssystemet til å belønne kommuner med fokus på å ta vare på det vi har, eksisterende innbyggere, eksisterende infrastruktur og gjenværende natur og matproduserende arealer?
I lys av den senere tids fokus på arealbruken, toppet med NRKs reportasje om «Norge i rødt, hvitt og grått» og serien «Oppsynsmannen», kan det være på sin plass å sette en pris på arealene. Også de arealene vi i dag bare kan verdsette som at de har egenverdi, det vil si natur.
Verken fugl eller fisk
To feilgrep på ett døgn
Tyver i marka
MDG har, i likhet med Venstre og SV, ved flere anledninger tatt til orde for en naturavgift eller en arealavgift. I dag koster det ingenting å endre arealbruken. Ofte innebærer arealendringer inntekter til kommunene. Hvis man setter en pris på dette, vil det bli mindre attraktivt å bygge ned. Og naturen ville i tillegg til sin egenverdi, få en økonomisk verdi. Forutsetningen må være at avgiften ikke tilfaller kommunen som har vedtatt arealendringen. Litt motsatt av slik det har vært med konsesjonsavgifter, der kommunen har tjent økonomisk på ødelegge natur til fordel for energiproduksjon, fiskeoppdrett og lignende. Derimot kunne det i inntektssystemet legges et tilskudd til de kommunene som i kraft av å være arealmyndighet, tar vare på naturen og matproduserende arealer. Videre kunne det etableres tilskudd til restaurering av arealer slik at kommunene får en realistisk mulighet til å på sikt bli naturpositive.
En slik innretning på avgiften ville også svart opp noen av utfordringene ordfører i Oppdal, Elisabeth Hals (V), nylig tok frem i lyset på Dagsnytt 18. Da vil ikke økonomi og arbeidsplasser alltid trumfe naturen.
Slik det nå antagelig blir, vil det bli noen små justeringer. Når det er snakk om fordeling, ligger det i ordet fordeling at noen vil tape.
De som taper, vil da føle på det, eiendomsskatt eller ikke.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!