På grunn av de mange positive effektene av sykling, både for individet og samfunnet, har Trondheimsområdet som mål å øke sykkelandelen på alle reiser til 15 prosent innen 2025. Dessverre ligger det an til at målet ikke nås, selv om det gjøres mange tiltak. Hvordan kan det ha seg?
Fra forskning vet man at noen sykler helt uten tilrettelegging, andre sykler hvis de får en god del tilrettelegging, og noen sykler ikke uansett. De aller fleste er blant dem som gjerne skulle syklet, men trenger tilrettelegging som gjør at de føler seg trygge nok. Når andelen syklende i Trondheim ikke øker, er det antagelig fordi man bare har klart å få med de mest uredde over på sykkelen.
Det er mye som taler for at en viktig årsak til dette er dårlige løsninger i kryss. Nesten halvparten av alle alvorlige ulykker med sykkel skjer der. Slik har det vært siden starten av 90-tallet. Det kan imidlertid virke som om denne statistikken har gått trafikkplanleggerne hus forbi. Det er i kryss syklende blir dårligst ivaretatt. Kjørende får tydelig opplyst hvordan man kommer seg gjennom et kryss, mens syklende må finne ut av det selv.
– Jeg stemmer på politikk, ikke person
Den beste løsningen på et kryss varierer veldig når man sykler i Trondheim. Det er ikke rart mange kjørende opplever syklende som uforutsigbare – de speiler bare infrastrukturen. Den eneste fellesnevneren kryssene har, er at de først og fremst er utformet for å gi flyt for biler. Selv den mest sykkeltilpassede løsningen vi har, en sykkelboks, er et bilkryss med litt ekstra maling. I et absurd kryss i Midtbyen, må man som syklende forholde seg til tre forskjellige typer lyssignal. Ingen av dem er først og fremst for syklende.
Ofte blir man ledet til å krysse i fotgjengerfelt, hvor man skal gå av sykkelen og trille. Her retter man baker for smed med fartsreduserende tiltak. Om man virkelig vil redusere ulykkesrisiko, er det kjørende som burde gå ut av bilen og dytte.
Svært mange syklende mener at kryss i Trondheim er vanskelige. I en masterstudie fra 2022 oppga tre firedeler av de spurte at overgangen mellom ulike løsninger for syklende var utfordrende i Midtbyen. Man kan jo bare tenke seg hva de som er for redde til å sykle synes.
Vi som sykler fortjener en takk
Heldigvis finnes det andre steder vi kan lære av, for eksempel Nederland. I motsetning til hva myten skal ha oss til å tro, har verken bakker eller klima noe særlig å si for hvor mange som sykler i en by. Det som derimot spiller en stor rolle, er tilrettelegging. Det er nettopp derfor så mange sykler i Nederland. Der holdes syklende, gående og kjørende adskilt, i det man kaller beskyttede kryss. Det bør vi lære av. Selv i svært bilorienterte land som USA og Canada er de i gang med å bygge slike kryss.
Dessverre blir selv nye kryss i Trondheim bygd uten særlig omsorg for syklende. I planen for Innherredsveien, som skal være en «miljøgate» der syklende er godt ivaretatt, gjentar man tidligere utformingstabber. Her legges det opp til at syklende skal finne egne løsninger på hvordan man kommer seg gjennom kryssene. Forhåpentligvis blir fremtidige miljøgater bedre utformet.
Kryss i Trondheim verken er, eller oppleves som, trygge for syklende. Skal man få flere til å sykle i byen, må kryssene gjenspeile den prioriteringsrekkefølgen som er politisk vedtatt: syklende fremfor kjørende.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
– Emil Raaen har grunn til å være nervøs nå
Takk for at du sykler!