Det er mye som er fint med ferie. Men ferie uten forpliktelser kan også ha en bakside.
Når folk spør hva du skal i ferien, er det ikke alltid like enkelt å svare. Kanskje har du ikke råd til å reise på ferie, eller kanskje kjenner du på alle brikkene som mangler.
Er du samboer, eller har kjæreste, opplever du gjerne en plikt til å besøke egen familie, eller svigerfamilien på andre siden av landet. Har du små barn, går kanskje ferien med til å slite deg ut. Og om du er alene, er kanskje den største bekymringen at du ikke har noen å planlegge eller reise på ferie med.
Uansett hva vi dveler med, for mange har opplevelsen av ferie blitt vanskelig fordi vi selv ikke er tilfreds med svaret.
Men er det innafor å kjenne på at ferien ikke er bra nok, når mange av oss egentlig lever et privilegert liv? Når situasjonen og økonomien i verden gjør at vi har all grunn til å være fornøyd med å i hele tatt ha ferie?
Feriepresset er kanskje verre enn på lenge
Trivsel i ferien burde utvilsomt handle om å finne gleden i det vi har. Men det er enklere sagt enn gjort.
Det er et paradoks at slitne småbarnsforeldre, som føler at de trenger en ferie fra den kaotiske ferien, ofte misunner friheten til de som reiser alene, mens de som ikke har noen å reise med, savner fellesskapet familiene tar for gitt.
Selv har jeg kjent på rastløsheten av det uavklarte før ferien starter. Ubehaget ved å ikke vite hva jeg skal, eller hvem jeg kan reise på ferie med. Det er som om avbrekket fra den aktive hverdagen med en spennende jobb, fin familie, og gode venner, bekreftet at jeg ikke er helt i takt med omgivelsene mine.
For mens vennene mine bruker ferien med familien på hytta, i kaotiske fornøyelsesparker, og i overfylte biler med svette barn i baksetet, reiser jeg alene. Jo lengere bort jeg reiser, jo enklere er det. I utlandet glir jeg inn i mengden, og på reisen møter jeg likesinnede. Selv om jeg også er glad i fjellturer i Norge, er opplevelsen av å stå alene i kø for den obligatoriske bollestoppen på Lom veldig annerledes.
Jeg tar meg en øl uansett hva staten sier
Det er utvilsomt ikke førstevalget, og det er noe skambelagt over det. Som voksen ønsker jeg heller ikke å dokumentere solotilværelsen i en gjennomsiktig plastmappe på brystet. Jeg har mest lyst til å skjule det.
Så når jeg deler mine første postkort fra ferien, viser jeg glansbildet av det jeg gjør, ikke hvem jeg reiser sammen med. Jeg viser frem morgenyoga, frokost ved havet, langgrunne strender og at det er godt over 30 grader i skyggen.
Jeg viser ferieidyllen jeg opplever der og da. En idyll som skaper beundring og begeistring. I sosiale medier får jeg kudos og varme hjerter. Nettverket mitt heier på meg, og noen drømmer seg også bort til mine sandaler.
Men det postkortet fra ferien ikke viser, er at ferie uten forpliktelser også kan ha en bakside.
Postkortet skjuler at de fantastiske opplevelsene ikke er førstevalget og de ambivalente følelsene jeg kjente på før jeg reiste fra Norge. Kontrasten mellom ubehaget og motet til å gjøre det, redselen for å bli definert av ferieformen min, og takknemligheten av å fylle ferien med det som gir påfyll – også når jeg reiser alene.
Er jeg den eneste som kjenner på den kontrasten? Der forventningene til ferie blir så høye, at det som definerer feriefølelsen er på villspor?
For når pandemien ikke lengre hindrer oss fra å gjøre det vi ønsker i ferien, er det kanskje den unødvendige frykten, skammen eller forventningene våre som gjør det.
Les flere tekster av Hanne Marstrand her!
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
På tide å endre reglene om abortnemnd
Er det dette du ønsker for din egen datter?