I disse augustdagene er det mange spente unge som starter på ny skole, og som flytter hjemmefra for første gang. Mens mange av dem har mager fulle av sommerfugler, kjenner foreldre på en klump i sin mage. En blanding av vemod og spenning for «hva nå?»
Det er vel dette som kalles Empty nest. Jeg tror det er det jeg kjenner på selv, her jeg sitter. Det er rart å kjenne på at redet tømmes, og at det brått ble litt tomt og stille rundt en når barna flytter ut og sprer ut vingene sine over nye områder. Slik er det for meg også. Selv om jeg har både øvd og prøvd å forberede meg, må jeg innrømme at den nye stillheten gjør litt vondt også.
De siste dagene har jeg både sagt farvel til en av guttene mine, som forventningsfull og spent dro til sin nye hjemby for å studere og feiret bursdagen til den eldste av mine fem håpefulle. Jeg nyter at hun er hjemme for en stakket stund. Den yngre datteren min er også i ferd med å pakke kofferten for å være borte i noen måneder. Minstemann fløy til den andre siden av kloden for et skoleår. Selv om jeg trøster meg med at han iallfall kommer hjem igjen, er det veldig rart og merkelig å innse at de mange årene som mor, der daglig omsorg for barna mine og det å ha dem hos meg, etter hvert blir historie. Det er nok ikke så rart at det kjennes litt merkelig og at det vekker mange tanker og følelser i meg. Snart skal jeg oppleve å være her uten noen barn hjemme, for første gang i løpet av fem barn og 31 år.
Jeg kjenner selv, her jeg sitter, at det ligger mye identitet i det å være mor. Å være oppdrager, grensesetter, leksehjelp, klippe, trygghetsanker, omsorgsbærer, bærer, sjåfør, kokk, kjeftesmelle, rådgiver, klemmer, fang, trøster: ja hva er det man ikke har rukket å prøvd å være i løpet av disse over 30 årene? For ikke å snakke om det å ha vært rugekasse og matfat i ganske mange år til sammen. Det er jo ikke det minste rart at det kommer tanker, minner og følelser strømmende når en innser at denne fasen i livet sakte, men sikkert, er i ferd med å være over.
Jeg har for så vidt øvd litt gradvis, i og med at mine barn er ganske spredt i alder, og også liker å reise og være spredt over ulike kontinenter. Men det er rart med det når det slår inn på ordentlig. Det er litt vondt, men jeg har bestemt meg for at det også er mye godt ved det. For det er et privilegium å se at barna sine vokser opp, i det store og hele er friske, og klarer seg. At jeg kan stole på at de trolig vil greie seg fint, selv om det helt sikkert blir noen feilskjær og sidespor på veien. Disse utfordringene som de helt sikkert vil møte på. Jeg håper at jeg har klart å lære dem å stå i, og å ha redskaper til å takle, når de oppstår. For det er helt sikkert at kjipe stunder, vanskelige valg, og farlige hendelser vil komme. Vi kan aldri skåne barna våre fra det, uansett hvor mye vi forsøker å legge våre beskyttende vinger over dem. Et av mine største ønsker da, er at jeg har klart å skape en så trygg og god relasjon til dem, at de tør, og vet, at de kan komme til meg. At de kan kjenne at de alltid har meg. Uansett hvor dumt, skamfullt eller vanskelig det de står i kjennes for dem.
Vi eier ikke barna våre, og jeg tror personlig ikke at vi får et nærmere forhold til dem ved å holde for hardt fast i dem når de er i alderen til å utforske livet og verden på egen hånd. Vi er en generasjon foreldre hvor mange av oss har et nært forhold til barna våre, om enn på ulike vis. Vi følger dem tett. Mye tettere enn våre egne foreldre gjorde med oss. Det er mye fint med det, men det kan også ligge noen utfordringer med å ha «fotfulgt» barna enten det er med skole, eller fritidsaktiviteter. Tomheten kan bli enda tommere. Mye av identiteten vi har fått gjennom barna forsvinner, og man kan kjenne seg veldig forlatt. Når barna, forhåpentligvis, går sine egne og nye veier, kan jobben med å etablere seg på nytt og finne med nye meninger i livene våre bli stor. Mange kan også få utfordringer som foreldre og par. Man erkjenner at man må etablere parforholdet på nytt på et vis, når man plutselig ikke har barn og ungdom i huset.
Jeg gruer meg til det blir helt stille i huset til høsten, jeg må innrømme det. Jeg har også tenkt at jeg til og med kommer til å savne rotet som jeg har irritert meg over litt. De mange skoene som står rett innenfor inngangsdøren og gjør det ufremkommelig. Jeg kommer sikkert til å savne irritasjonen over ting ungene har lånt fra skapet mitt, men ikke lagt tilbake, og kranglene om at de må sette inn melken i kjøleskapet etter seg.
Men denne løsrivelsen er jo en del av selve livet. Og det er jo når en kjenner denne blandingen av klumpen og sommerfuglene i magen at man kjenner at man lever. Det er jo godt det og.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med på Adressas valgfest på Nordre: Lørdag 26. August kl. 12!
Gikk du glipp av årets Adressa-samtaler på Olavsfest? Sjekk her!
Jeg bommet på straffe, innboksen min eksploderte av rasisme
Desemberbarn til besvær