Bilen min er verktøyet mitt. Den er absolutt en bruksgjenstand, noe som fremgår av dens utseende.
Picasso sier et sted; «Mitt maleri er en sum av destruksjoner», så også min bil, om enn noe mindre beregnet enn i Picassos tilfelle. Men i alle fall, jeg er meget avhengig av min bil. Hver dag frem og tilbake til byen fem-seks ganger. Min bil er mitt verktøy.
Utenfor Bristol Conditori står det en parkeringsautomat som jeg av og til bruker. Den er nemlig lunefull. Noen ganger tar den ikke penger, andre ganger tar den ikke kort, noen ganger tar den ingen av delene. Hvor mange ganger har jeg ikke opplevd at folk forbanner denne automat med de saftigste eder – en fordømmelse jeg slutter meg til. Denne automat spiller en av hovedrollene i følgende komedie:
Som man vet har det vært en tøff vinter – snø, sludd, regn og kaldt. En slik dag ankommer jeg denne automat. Jeg legger på 20 kroner. De blir straks støtt ut. Jeg setter i kortet, det er alle andre steder lesbart, men ikke her. Så må jeg ringe Trondheim Parkering som skrevet står på automaten. Opp med mobiltelefonen, i høljregn. Det tar sin tid, lydbånd må vite, valg og tasting, jeg har blitt søkkvåt. Men endelig er min jobb ferdig, jeg har gjort hva jeg har blitt bedt om. I min naivitet går jeg ut fra at alt er i orden, og går til min te i Palmehaven. Men jeg har forregnet meg, da jeg kommer tilbake, har jeg fått en bot på 300 kroner.
Jeg ringer Trondheim Parkering og forelegger saken for en mannlig betjent. Han sier: «Vel og bra alt dette, Bleken. Ubehagelig har det vært, jeg tror Dem på Deres ord, men dessverre, betalingsplikten er ikke opphevet. 300 kroner, takk». Jeg spør hvorfor jeg da skulle ringe. «Jo», svarer mannen. «Det skal De gjøre for å gjøre Trondheim Parkering oppmerksom på automatens illebefinnende.» Da jeg er maler, og ikke ansatt i Trondheim Parkering, synes jeg det er forbausende at jeg skal medvirke til å drive bedriften og for eksempel til enhver tid opplyse om automatens tilstand. Til dette har betjenten bare ett svar: «Betalingsplikten er ikke opphevet». Da jeg fremdeles ikke gir meg, sier mannen: «De får skrive et brev». Da er jeg imidlertid blitt så forbanna at det eneste jeg kan tenke meg å skrive, er i avisen, hvilket jeg sier til mannen. Han mykner da litt og sier at han selv skal skrive et brev; «Så får vi se, Bleken». Jeg er da blitt klar over hva jeg sannsynligvis får se.
Men se, man ser nåde i meg. Etter en uke kommer nemlig følgende brev, denne gangen fra en kvinnelig betjent: «Vi viser til klage osv. Det kan ha vært en feil ved billettautomaten og tilleggsavgiften er derfor opphevet. Som eller ved bruk av betalingskort bortfaller ikke betalingsplikten for den ønskede vare, om kortterminalen av ulike årsaker ikke aksepterer kortet. Ved parkering må en derfor sørge for at en har mynter til bruk hvis kort ikke aksepteres, eventuelt benytte en annen automat i nærheten». (Også den lille moralske tilrettevisning.)
«På den aktuelle automaten i Dronningens gate, ble det betalt med kort både før og etter det tidspunkt du parkerte.» (Så du er nok en skurk likevel, Bleken.)
Jeg hadde opprinnelig tenkt å være litt ironisk, men det er ingen vits i det. Det er for kaldt i Norge, ironigrensen er passert. Men det er en grunn til å takke Trondheim Parkering for å gå nye og interessante veier hva eierskap angår og fordeling av billettautomatovervåkningsansvaret.