Teknologiselskaper startes, utvikles og går konkurs her i Trøndelag, alternativt flyttes ut av regionen som følge av finansiering fra andre deler av landet eller verden.
Man kan nesten bli lei av å nevne Sintef, NTNU og St. Olav i samme åndedrag hver gang man skal snakke om teknologi og muligheter her i regionen. I skyggen av disse vrimler det av teknologer, ingeniører, gründere og annen kompetanse. Ideer dukker stadig opp i og rundt disse mastodontene i trøndernes hovedstad og distriktene rundt.
Næringsminister Jan Christian Vestre erklærte i juni i fjor at helseteknologi blir den fjerde nasjonale eksportsatsingen i Norge. Dette er helt på linje med anbefalinger fra Nasjonalt eksportråd. Her kommer da trøndere til dekket bord, eller bordet har vel vært dekket ei god stund, og trønderne har satt frem sitt fineste servise. Man bør faktisk spørre seg: Hvordan har Trøndelag klart å unngå å få etablert de store helseteknologiselskapene?
Hvilken annen region i Norge hadde klart å unngå dette når man ser hva man har av akademia, utvikling og helse så tett samlet som i Trøndelag? Vi har flere produksjonsbedrifter i Trøndelag som er godkjent for medisinsk produksjon. Vi har utviklingsmiljøer, sykehusmiljøene og kunnskap på de regulatoriske kravene. Vi har alt dette lokalt i vår region, og kundene har vi globalt.
Verdensnyhet fra Trondheim skal vises frem på verdens største messe
Vi ser at gründerne i helseteknologiselskapene kommer godt i gang med støtte fra Innovasjon Norge og såkornfond, men helseteknologi er dyrt å utvikle og få godkjent. Ofte kommer man til første prototype, men så må man hente inn friske penger. Her vi ser den store forskjellen mellom «vanlige» produkter og produkter innen helseteknologi. «Normale» produkter er nå klare for salg i markedet, mens helseteknologi må testet og verifiseres slik at det virker og er godkjent for bruk for det problemet som man ønsker å løse. Det blir da fort snakk om titalls millioner for å få et godkjent produkt som kan selges som helseteknologi. Når man er kommet så langt, er kanskje gründeren allerede såpass utvannet i sitt eget selskap at man ikke får med investorene på neste runde. Er utfordringen at det er lenge siden sist noen lyktes i Trøndelag, slik at man mangler kompetanse hos investorene og bankene på dette feltet?
Her ligger vel noe av grunnen til det som setter en stopper for trøndersk helseteknologi? Hadde jeg sittet med 100 millioner jeg kunne investert, ville jeg da ha satset på et gründerselskap som antas å brenne penger i ti år fremover på kliniske tester før man har ett salgbart produkt, eller skulle jeg kjøpt meg en bygård?
Milliardene velter inn i Enova
Jeg bør passe meg for å skylde på investorene som velger å satse pengene sine der de mener de får best effekt. Bør vi i industrien bidra til at vi bygger et sterkere og mer robust miljø for helseteknologi i regionen? Bør informasjon og gode råd flyte bedre mellom bedriftene slik at man ikke trenger å gå i de samme fellene? Hvordan skulle noe slikt i så fall gjøres?
Trøndelag og Trondheim har sittet ved et dekket bord for helseteknologi i mange år. Vi har alt vi kunne ønske oss av infrastruktur innenfor feltet. Det blir spennende å se hva vi klarer de neste ti årene. Jeg tror at det på sikt ikke er til å unngå at det kommer et techselskap i Trøndelag som lykkes innen helseteknologi. Når dette skjer, tror jeg flere selskaper vil bli med på oppturen og segmentet blir mye mer spennende å investere i. Fram til da er jeg redd vi vil eksportere gründere og ideer, i stedet for helseteknologi.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!