Barnevernet er i krise. I Trøndelag vil halvparten av alle ansatte søke seg bort. De fleste av oss forstår at dette er et svært belastende yrke. Jeg skal ikke skrive om det. Jeg vil heller skrive litt om penger, litt om politikk og litt om mørke skyer.
I januar i år sto jeg fram anonymt i Adressa og fortalte litt av historien vår i møte med barnevernet. Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av et barnevern med stor slitasje på ansatte, høyt sykefravær, utbytting av saksbehandlere og saksbehandlere som ikke har tid til å bli kjent med barnet og familien de skal hjelpe før de bestemmer seg for hva slags hjelp som skal gis. Må skynde seg videre, det står mange barn i kø.
Etter vår sak og lignende saker var det en viss oppmerksomhet rundt tema barn, psykisk helse og rus i Adressa. I juni vedtok politikerne i Trondheim at kommunen skal bli bedre på rusbehandling av barn og unge. Politikere gjør ofte slikt, og de gjør det med de beste intensjoner. Det kom ingen midler til dette arbeidet så vidt jeg vet. Det ble vedtatt bedre rutiner, mer kompetansekartlegging og mer samarbeid.
Fine ord, men i underfinansierte sektorer kan man ikke bare vedta at de ansatte skal jobbe bedre. Vanligvis trenger man flere kollegaer og mer midler. En kort oppsummering av kommunedirektørens forslag til budsjett og det påfølgende statsbudsjettet må vi ha plass til; stramt budsjett og harde prioriteringer. I Trondheim ble det attpåtil snakket om mørke skyer.
Institusjonsplass for barn har blitt dyrere for kommunen, og i Adressa leser vi denne uka at det koster 170 000 kroner pr. måned. Det er mye penger, og det passer selvsagt dårlig i tider med stramme budsjett og mørke skyer. Den høye prisen «skal styrke kommunenes insentiver til å satse på forebygging og tidlig innsats».
Ingvild Dahl, fungerende kommunalsjef for BFT sier: «Tenk så mye penger vi kan bruke på tiltak i hjemmet for den prisen en institusjonsplass koster oss i måneden». Det er dessverre liten trøst for de som trenger institusjonsplass. I samme artikkel hevder tillitsvalgt Heidi Klokkervold at de er kjent med saker der barnevernet mener barnets beste tilsier plassering utenfor hjemmet, men at kommunen leter etter billigere tiltak i stedet. Tenk litt lenge på det.
Budsjettoverskridelsene skyldes blant annet en overraskende økning av barn med store behov innen psykisk helse og barnevern. Vårt barn er et av disse. Vårt barn ble til slutt akuttplassert, etter at vi i 2,5 år hadde kjempet for å få til en planlagt og frivillig plassering. Kommunalsjefen sier at barna har store behov innen psykisk helse og barnevern. Jeg kjenner meg igjen i det første «psykisk helse». Jeg sliter fortsatt med å forstå hvorfor «barnevern» hører hjemme her.
Hvorfor havner man innenfor barnevernets ansvarsområde når det handler om barn og unges psykiske helse, og ikke innenfor helsevesenet? Så kommer jeg på de månedslange køene på BUP og hos PPT. Og fastlegekrisa, lærermangelen, sykepleiermangelen, situasjonen i eldreomsorgen og i Boa. Et velferdssamfunn i fritt fall. Mørke skyer, harde prioriteringene og stramme budsjetter.
Vårt barn koster kommunen 170 000 kroner i måneden. Det er dyrt, men sannsynligheten er stor for at de pengene spares inn mange ganger på et annet budsjett. Det går nemlig veldig bra med gutten nå. Det har det gjort fra den dagen plasseringen ble gjennomført. Jeg deler Heidi Klokkervolds bekymring for de barna som nå får billigere tiltak enn behovet skulle tilsi. Jeg håper de mørke skyene kan blåses bort.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe