Nå rives Kjølelageret. Siste rest av det gamle Brattøra forsvinner. Det er en tid for alt.
Den store lysegule bygningen, nærmeste nabo til Rockheim, har i 75 år vært et av Trondheims landemerker, særlig godt synlig fra fjorden. Når du kommer med hurtigbåt ser du det karakteristiske funkisbygget på høyre side.
Likevel, få vil sette Kjølelageret særlig høyt på en liste over byens attraksjoner. Til det har "Brattøras dronning" skrantet for lenge, hun har sant å si ikke hatt oppgaver av betydning på mange tiår. For meg er bygningen et gammelt bekjentskap, og jeg bestemmer meg for å ta et siste farvel før anleggsmaskinene gyver løs.
Kjølelageret har lenge ligget der med gapende vindusåpninger og avflasset murpuss. De store bokstavene som en gang lyste i blå neonskrift øverst ved taket, holder bare stand i tapper desperasjon. Alle kan se at tiden for lengst er ute for det som en gang var byens stolthet og fremtidshåp.
Kontrasten mellom Kjølelagerets fødsel og død kunne knapt vært større. Da bygget ble åpnet i september 1934 med en egen "fiskemesse" i de nye lokalene, var det en stor begivenhet. Busser i skytteltrafikk fra Torget, flagg og vimpler over hele havna, hornmusikk og taler. Folk strømmet til, kastet seg over smaksprøvene fra det moderne prøvekjøkkenet, kikket på levende fisk i et improvisert akvarium og lot seg imponere av prominente gjestenes fremskrittsrus.
"Kjølelageret innvarsler en ny epoke – åpnet under strålende auspicier", heter det i Adresseavisens begeistrede hovedoppslag. Det i dag noe uvanlige fremmedordet i overskriften betyr fremtidsutsikter, og de var så absolutt strålende. For Kjølelageret var starten på en helt ny tid for omsetning og eksport av ferskfisk.
Med Skandinavias største sorteringshall og med moderne kjøle- og fryseanlegg skulle Trondheim ta opp konkurransen fra Bergen og Ålesund og styrke sine bånd til Nord-Norge. Både kommunen og staten støttet utbyggingen som var en viktig forutsetning for vekst i en meget viktig del av regionens næringsliv.
Omsetningen av fisk ble doblet på få år og allerede i 1938 var det klart for ny åpningsfest og en ny fiskerimesse for å feire utvidelsen av bygget som var blitt over dobbelt så stort. "Auspicierne" var i følge avisen fortsatt de aller beste og lokalene ble beskrevet som noe av det mest moderne i Europa.
Neste uke går anleggsmaskinene til angrep. Bygget er for lengst ribbet innvendig, alt skal være miljøforskriftsmessig sortert. Nå skal betongveggene klippes ned bit for bit og knuses til pukk. Kjølelageret ender opp som fyllmasse.
Jeg har et litt nærere forhold til Kjølelageret enn trondhjemmere flest. Min bestefar og onkel drev i mange år et av de mindre fiskegrossistfirmaene som i sin tid flyttet inn her. I en kort periode i unge år jobbet jeg der som filetskjærer og sjåfør. Dette gjør meg ikke akkurat til en av de nærmeste pårørende, men jeg synes den digre betongkolossen fortjener en nekrolog. Og et siste besøk.
Eiendomsselskapet Entra er nåværende eier av Kjølelageret og flere av de andre eiendommene på Brattøra. De står til rors på fremtidsskuta og leder an i utviklingen av området. Prosjektleder Erling Snoen tar meg med på en sluttbefaring.
Den særegne lukta av fisk og våt betong er det første jeg kjenner igjen. Etter alle disse årene sitter den fortsatt i vegger og tak. Luktesansen har god hukommelse. Vi går inn i den store sorteringshallen i første etasje. De kraftige betongsøylene står tett og det er lavere under taket enn jeg kan huske. At bygget har gått ut på dato, er det bare å erkjenne først som sist.
Dette var ankomsthallen for fersk fisk. Hver morgen kom det nye forsyninger fra sørgående hurtigrute som hadde fast anløp ved kaia rett utenfor. Når tilgangen på fisk var god, stod det fullt av paller med fiskekasser her. På 70-tallet kom fisken fortsatt i trekasser. Normalt inneholdt de 50 kilo fisk, pluss is, noe som gav en bruttovekt på over 70 kilo. Når teknikken med hugsten, en jernklo med håndtak, satt som den skulle, var de ikke noe problem å håndtere, selv for en ung, avhoppet student som var sendt ned i hallen for å hente tre kasser torsk og fire kasser hyse.
Kveitekassene, digre som likkister, der sporden stakk ut av et tilhogd hull i kortenden, var av de mer eksotiske innslagene.
På Kjølelageret ble fisken bearbeidet, pakket om og sendt videre til forbrukerne. "Østlandets spiskammer" er slagordet på en reklameplakat fra 1939. Anlegget ble sett på som hypermoderne og revolusjonerende. Perfekt plassert mellom jernbane og dypvannskai. Nå kunne fisken få den behandlingen den fortjente. Nå kunne fiskegrossistene flytte ut av de trange og mørke bryggene i Fjordgata der rottene tidvis tok seg inn.
De samme bryggene som var avleggs for seksti – sytti år siden, er byens stolthet i dag. Heldigvis ble ikke de revet den gangen de havnet i bakleksa. Bygninger som Kjølelageret er håpløst gammeldags i dag, men når ikke helt opp som bevaringsverdig arkitektur.
De funksjonalistiske byggene fra 30-tallet og tiårene etter krigen har i det siste fått fornyet interesse. Men også innenfor funkisarkitekturen finnes det klasseskiller. At Villa Dammann og Ekebergrestauranten i Oslo og for den del samfunnshuset i Steinkjer eller Astoria Hotell (Byhaven) i Trondheim blir tatt vare på, er naturlig. Men kanskje skal vi passe litt på hverdagsfunkisen også. I de siste årene har vi her i byen revet noen slike bygg, blant annet flere skoler.
I et notat fra Byantikvaren, i forkant av bystyrets behandling av planene på Brattøra, er Kjølelageret karakterisert som et unikt kulturminne, men ikke like verneverdig som Tollboden og Mellageret. Videre står det at siden det i Trondheim i dag er bevart svært få eksempler på den tidlige funksjonalismens industri- og næringslivsbebyggelse, er også dette anlegget ut fra en rent arkitekturhistorisk vurdering viktig.
Men altså ikke viktig nok. Det går opp for meg at Kjølelageret allerede da jeg jobbet her, var i ferd med å bli innhentet av utviklingen. Fiskeomsetningen tok nye veier, og lokalene begynte å bli uhensiktsmessige. Likevel var det først på slutten av 80-tallet at driften av mastodonten på femten tusen kvadratmeter gulvareal gikk skikkelig tungt. Daværende Forretningsbanken måtte overta, og noen år senere ble hele anlegget solgt til et eiendomsselskap der blant andre Lars Tvete var involvert. Det er han som bruker uttrykket "Brattøras dronning".
Tvete forteller at første etasje ble leid ut som lagerlokale for ulike firma i mange år, men at de tre øverste etasjene har stått tomme i minst to tiår. De var ikke egnet til noe og ble byens største dueslag. Haugevis med møkk måtte måkes ut.
Jeg går trappene opp sammen med guide Erling Snoen. Hver etasje er på over fire tusen kvadratmeter. Tomme produksjonslokaler og forlatte kontorer. Ryddegjengen har fjernet det meste, men i tredje etasje gjør jeg et samtidsarkeologisk funn. På veggen henger fortsatt skiltet til en av fiskegrossistene jeg husker fra den gangen jeg gikk her i gummistøvler og kjeledress. "Kr. Kleven lager" i hvite plastbokstaver.
I øverste etasje mot vest kikker vi innom min gamle arbeidsplass. Et mausoleum. Ingen fiskekasser eller pallestabler, ingen iskasse, ingen dunk med avskjær klar for utkjøring til AS Pelsdyrfor. Ingen nykvesset kniv i kjappe snitt langs ryggbein og spord.
Var spiserommet virkelig så lite? Arbeidsdagens to høydepunkt, matpausene med kaffe og mattis. Varmtvannstanken henger der ennå, klamrer seg fast i én skrue. Kanskje henger den til bygningen faller.
- Parkeringsplass, sier Snoen. Når byggingen av kongresshotellet starter, forsvinner parkeringsplassen foran Pirterminalen. Da blir kjølelagertomta avlastningsplass. Siden kommer bruforbindelsen over jernbanesporene inn i den enden av bygget der vi står. Så blir det parkeringskjeller. Fem nye bygg vil reise seg så snart det har meldt seg nok leietakere.
Nye tider, nye næringer, nye behov. Byen diskuterer hvordan havnearealene skal brukes. Visjoner og vyer blir til vedtak og hverdag. Helt sikkert er det også nå under strålende auspicier.
Det er alltid fascinerende å være vitne til et av historiens tidsskifter. De fleste større endringer skjer skritt for skritt og over lang tid. Vi som kravler rundt i vår maurtuehverdag, merker ofte ikke skiftene, ikke før vi løfter blikket og ser at alt er annerledes.
På Brattøra har forandringens hjul allerede rullet lenge og fortsatt venter nye omdreininger. Hovedvei, hotell, forskning og business skal overta.
Men rivingen av Kjølelageret er likevel det tydeligste vendepunktet. Det er fullt mulig å si at akkurat der, akkurat nå, tok epoken som ble innvarslet i 1934, definitivt slutt.
Nekolai Dahls store virksomhet er for lengst innstilt. Den legendariske gründeren som tegneren har plassert foran Kjølelageret, var i sin tid en ustoppelig nyskaper. Frionor-anlegget kom og forsvant, Felleskjøpets forlatte mellager er løftet mot himmelen og omskapt til Rockheim. Den gamle Tollboden har i kraft av sin monumentale og verneverdige arkitektur, overlevd i kontorisert form.
Bare Kjølelageret har blitt liggende igjen på et forlenget dødsleie. Som nå er over. Hvil i fred.
Les flere av Stein Arne Sæthers kommentarer