Nakken har begynt å stivne, og stressutslettet ligger på lur. Det nærmer seg 17. mai, og jeg vet at jeg ikke er alene. Som småbarnsmor er dette en hyggelig dag, men også ekstremt styrete. Hvorfor må vi lage denne festdagen så mye mer stressende enn den kunne vært? Er det nødvendig å trykke alle byens barn med foreldre inn i et altfor langt tog i sentrum? Jeg mener at det er på tide at vi i Trondheim innser at vi ikke har noen konge å vinke til. Vi burde alle se til Tiller og holde oss i egen bydel.
Jeg har selv stått på holdeplassen og sett buss på buss passere stappfull, mens jeg ser på klokka og kjenner kortisolnivået stige. Kommer jeg til å rekke å avlevere eget barn i tide? Jeg er stor fan av elsykkel, men har du prøvd å sykle i bunad? Elendig plan. Så da blir det kollektivt. Jeg har møtt både sjokk og vantro for mitt standpunkt om å slutte med barnetog i byen. Felles for de som er for: De bor i sentrum.
For å unngå stresset kan man jo dra i ekstremt god tid, men da ender jo alle med å være utslitt før vi har hørt en eneste klarinett pipe. Og helt ærlig, hvor gøy er det å se såpass mange fremmede barn vifte med flagg?
Ja da, jeg vet at det er frivillig å delta i barnetoget. Men når det er opplegget, så er det vel sært å si til ungene at de ikke får gå med klassekameratene fordi mamma ikke orker logistikken.
I 2021 hadde vi lokalt tog med mer enn nok barn vi både kjente og ikke kjente. Flagg, nasjonalsang, fiskedam, kaker og is. Ikke minst, skikkelig god stemning og ingen stressutslett. Det beste med korona var å slippe å dra til byen på 17. mai. La oss lære av det.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe