Kristin Nordvoll Mork foreldrefella på Instagram og spaltist

Plantemassakrene har fått meg til å innse at jeg har allerede noen levende vesener jeg tar vare på, også kjent som barna mine.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Vi skriver 31 mars, og så langt har jeg kun holdt ett nyttårsforsett.

Å ikke så noe som helst i vinduskarmen. Ikke engang et karsefrø har fått satt sine spinkle røtter i mitt vindu denne sesongen. For hver vinter sår jeg like optimistisk disse frøene i håp om å bli selvforsynt med vakre sommerblomster. Det ender alltid opp med vanskjøtsel eller beinskjøre stengler som knekker bare du ser litt hardt på dem. Plantemassakrene har fått meg til å innse at jeg har allerede noen levende vesener jeg tar vare på, også kjent som barna mine.

Og med det har en av livets store sannheter åpenbart seg for meg; ingen barnefamilier burde hatt hage. Punktum.

Men nei da, det skal vi ha! Vi kan ikke vente med å komme oss ut av den trange leiligheten og belåne oss til pipa på vårt nye rekkehus eller enda verre, enebolig.

Ikke engang et karsefrø har fått satt sine spinkle røtter i mitt vindu denne sesongen, skriver Kristin Nordvoll Mork. Foto: Privat

Vi har enebolig, og rundt den: omtrent et mål med dårlig samvittighet.

For samtidig som vi skal formere oss og fostre opp barn, skal vi også beise, male, gjødsle, kalke, plante og gudene må vite hva som må gjøres. For vi aner ikke! Og ikke har jeg tid til å huske det heller. Det jeg har er ønsker, planer og frø. Det jeg ikke har er energi, tid og gjennomføringsevne.

Som mange andre i småbarnsfasen tok vi det idiotiske valget om å pusse opp samtidig som vi skulle få et par-tre avkom. Du kan tro at hagen gikk for lut og kaldt vann mens det sto på. Og da vi endelig steg ut av mørket og så oss om i hagen, så forsto vi at her hadde vi tatt oss land over hodet. Humla har tydeligvis fått suse, og bien sto fritt til å summe i villniset vårt. Når folk spør meg om hvilke stauder vi har i hagen så ramser jeg opp:

tistler, skvallerkål og løvetann.

Overalt på tomta står det ting og roper; Luk meg, beskjær meg, fjern meg! Som om jeg ikke har nok mas i livet? Jeg har fullt opp med å sørge for at ungene mine har minst ett fungerende vottepar gjennom vinteren, om jeg ikke skal begynne å pakke inn busker i strie i tillegg! Heretter ansetter jeg kun planter som «trives godt i team, men jobber best på egen hånd (under kummerlige forhold)»

Men hageoptimisten spirer fortsatt i meg. For sannheten er vel den at vi hadde jo ikke overlevd småbarnsfasen uten den ukuelige optimismen vår? Du vet, den som gjør at vi tror at vi kan holde liv i små barn, mens vi pusser opp et småbruk, jobber fullt og tar en master på deltid.

Og ingen er mer optimistisk enn en huseier i april!

Vi skal male, beise, plante, steinlegge og planene er krystallklare. Vi innbiller oss at vi skal sitte timevis under en sjølsnekret pergola med blomstrende vinranker over oss. I Trøndelag. Mens vi spiser nystekt pizza fra DIY-pizzaovnen murt sammen av gjenbruksstein og rein Pinterest-optimisme!

Det er som om vi glemmer et vesentlig moment, vi har unger. Vi har ikke fritid, vi har ikke overskudd. Og når vi endelig har ferie, har ungene det og! Det eneste jeg har, det er «garden fatigue». Og så står man der i begynnelsen av august og ulykkelig innser at: «Vi rakk det ikke denne sommeren heller.» For det som ikke bli gjort på utefronten før 1. august? Det skjer ikke. Da har lufta for lengst forlatt ballongen, og hverdagen treffer oss med full styrke.

Kristin Nordvoll Mork ønsker seg en hage-au pair. En søt gammel dame med grønne fingre og utrettelig arbeidslyst. Foto: Privat

Selv om au pair-ordningen nå legges ned, hadde jeg takket ja til en hage-au pair. En søt gammel svensk dame med grønne fingre og utrettelig arbeidslyst, og som kunne bodd i et skur i hagen og gått rundt og passet på tomta for oss.

«Du Kristin, skal jeg demontere den trampolinen før den blåser ned til naboen?» «Kalket plenen i dag, den så litt tufsete ut.» «Jeg fjernet den maskeringstapen som har hengt rundt vinduene deres i tre år jeg.»

Jeg hadde kastet penger etter en slik tjeneste!

I stedet kvinner jeg meg opp til å møte april med moderat hage-realisme mens jeg kjenner det rykker i plantefingrene. Jeg takker mars for følget og håper at april i det minste kommer med bar asfalt, hestehov og definitivt den evinnelige skvallerkålen.

For livet har lært meg at venner kommer og går, men skvallerkålen, den består!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe