Stein Erik Sørstrøm Tidligere forskningssjef innen miljøteknologi i SINTEF og gründer

Vi nordmenn kaster tonnevis av klær. Vi er blant verstingene i klassen. Det kler oss ikke som enkeltmennesker, ei heller som en miljøvennlig nasjon.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Vi må løse dette her hjemme, og ikke ved å skyve problemet over til andre. Om vi skal løse dette, må vi kanskje trekke frem en gammel og velprøvd løsning, shoddyfabrikkene.

Verdens produksjon og forbruk av klær står for åtte prosent av de globale klimagassutslippene, legger beslag på store landarealer, forbruker store mengder vann og slipper ut mengder av kjemikalier som forgifter mennesker og natur i produksjonslandene. Det produseres 14 plagg hvert år for hvert eneste menneske som bor på planeten. Klærne kastes etter kortere eller lengre tids bruk, noe som medfører at vi i Norge kaster 13 kg pr. innbygger. For EU er tallet 11 kg pr. innbygger. Halvparten av disse tekstilene ender opp i restavfallet og forbrennes. Av innsamlede tekstiler i det norske markedet, eksporteres hele 97 prosent til utlandet. Kun 2–3 prosent av de innsamlede klærne gjenbrukes i bruktbutikker. Behovet for omstilling av avfallshåndteringen er akutt. Vi behøver løsninger der gjenbruk av tekstilmaterialene i ulike former er regelen og ikke unntaket. Økt satsing på tekstilgjenvinning til nye tekstilprodukter vil kunne resultere i 20–25 prosent gjenvinning, men fortsatt gjenstår det å håndtere de resterende 70–80 prosentene med tekstilavfall. Hva gjør vi med den delen som ender opp på fyllinga eller i forbrenningsovnene?

Vi nordmenn kaster tonnevis av klær. Vi er blant verstingene i klassen. Det kler oss ikke som enkeltmennesker, ei heller som en miljøvennlig nasjon, skriver Stein Erik Sørstrøm. Foto: Terje Svaan

Frem til slutten av 60-tallet/tidlig 70-tall hadde vi «shoddyfabrikker» rundt omkring i Norge. Selsbakk Vatteppe & Shoddyfabrikk produserte for eksempel vattepper, vattplater, alfariveri, stoppull, vatt og dyttestry. Fabrikken beskjeftiget 15 mennesker frem til nedleggelse i 1971. Lignende shoddyfabrikker fantes rundt omkring i hele landet med systemer for mottak og behandling av ulike tekstiler.

Det er på tide å gjenåpne de gamle shoddyfabrikkene og gjenvinne brukte klær og tekstiler til isolasjonsmateriale og shoddy. I shoddyfabrikkene blir tøy- og tekstilavfall malt opp til shoddy (fiber) for videre bruk i andre produkter. Dette krever større tilgang på tekstiler enn det som innsamles i dag og møter dermed behovet for å håndtere de resterende 70–80 prosent som det pr. i dag ikke finnes løsning for.

Av innsamlede tekstiler i det norske markedet, eksporteres hele 97 prosent til utlandet. Kun 2–3 prosent av de innsamlede klærne gjenbrukes i bruktbutikker. Foto: Lise Åserud / NTB

Hvert år kasseres rundt 5,8 millioner tonn klær i EU. I Norge kaster vi 70 000 tonn pr. år. Behovet for bedre løsninger er akutt. Bruken av resirkulerte klær til isolasjonsmateriale møter økt oppmerksomhet i land som USA, Storbritannia, Canada, Sverige og Danmark. I Sverige har flere selskaper spesialisert seg på denne typen isolasjon. I Norge har vi noen spede forsøk på å utnytte tekstilavfall på en miljøvennlig måte; Bedriften Ultimat AS testet ut et nytt patent for produksjon av isolasjonsmateriale fra tekstiler i 2009, Tingvoll kommune gjennomførte en egen utredning i 2007 på temaet og Bykle kommune er i ferd med å utrede produksjon av isolasjonsmaterialer fra brukte tekstiler.

Et miljømessig kinderegg. Ved å resirkulere ubrukelige tekstiler til isolasjonsmateriale snakker vi om hundretusener tonn CO₂ spart og flere hundre nye arbeidsplasser skapt i Norge. Vi kan erstatte noe av bruken av mineralull, eliminere behovet for deponering og skape nye miljøvennlige produkter. Det ser ut som om tiden så vel som metoden er overmoden for å løse dette problemet. Kanskje dette kan være en idé for flere deler av landet? Ideen er herved lansert.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!